En (innimellom varm) kynikers verden

Knusende.

Morsom? Jeg? Personlig syns jeg at jeg at jeg er verdens festligste person. At andre er uenige bryr meg midt bak mål.
Det var ikke før jeg her en dag fortalte en vits, som jeg selv syntes var kjempekul og vanvittig morsom, og ingen lo jeg skjønte at jeg kanskje ikke var den klovnen jeg ga meg ut for å være. Lamslått av tanken på at jeg ikke var morsom gikk jeg vekk fra vennegjengen min for å foreta litt seriøst tenking. Kunne jeg virkelig alle disse årene ha tatt feil? Var jeg virkelig ikke den morsomste personen i hele vårt univers? Jeg mener, så lenge jeg har det gøy så er det jo det samme for meg om andre syns det er gøy. Men jeg har på en måte alle disse årene hatt ett inntrykk av at jeg bærer med meg en viss humor.

Og hva da med den responsen jeg har fått av Stephanie alle disse årene. Jeg tuller ikke… Hun er mitt mest trofaste publikum. Hun ler av alt jeg sier når hun først er i gang med å le.

Det er som du ser på TV; Americas Funniest Videos and so on… Programlederene har fått et manus antageligvis, og det de sier skal liksom være morsomt. Men det er ikke det. Allikevel ler folk. Jeg antar det er som Bob Saget sa en gang i tiden: I’m not really funny. I can say anything and the audiens still laughs. Just look: Hey people!” Og publikum lo de. Er det sånn det fungerer Stephanie? ER DET? Er det fordi jeg SER morsom ut? Eller frodi du bare er den personen som ler av ingenting? Jeg har flere ganger prøvd å forestille meg hvordan jeg ser ut når jeg prøver å være morsom eller hva jeg sier, men jeg husker ikke slikt i etterkant. Det bare faller meg veldig naturlig å si ting. Ofte litt frekke kommentarer, noen ganger selvironiske. Men jeg kan egentlig ikke komme på hva jeg har sagt i ettertid.

 Ja, jeg får bare leve i uvitenhet. I den uvitenheten om at jeg kanskje ikke er klassens klovn eller hun morsomme i vennegjengen.

That’s right.

Hvem er det som har retten til å fortelle meg om jeg diskuterer eller kverulerer? Hvis du og jeg har en diskusjon, og jeg ser ut til å slå deg flat med mine argumenter; hvor lett er det ikke for deg å si at jeg er usaklig og bare kverulerer? Veldig lett…

Så jeg tenkte litt på dette, forskjellen mellom disse to. For MEG peronlig er kverulering en mer usaklig avstamming av diskusjon. Kverulering kommer fra disse som ikke kan vinne en diskusjon på en ordentlig måte. Dette er folk som kommer med de mest usaklige argumenter. F.eks hvis jeg sier at jeg syns John Arne Riise er tidenes fotballspiller (MERK; dette er kun et EKSEMPEL, no facts included (Sorry Riise, you’re just not my kind of man.)). Og motparten som vil “diskutere” dette da sier: “Pøh, Riise er retard da!” Og seinere kommer med et argument som at “Han har ikke hals.” eller noe slikt patetisk pjatt. Likeledes kan kverulering forekomme hos folk som kan diskutere, men som føler en barnslig trang til å være usaklig. Denne personen vil da ta opp argumenter som ikke har noe med sakens poeng å gjøre, men om temaet generelt. “Fotball spilles med en rundt lærball.” Jada, smartiepants… Ellers vil en kverulant fortsette å holde på sitt selv om han/hun veit at hun har tapt…

Derimot kan man si at en diskusjon er to (eller flere) som drøfter et emne. Man utvider hverandres horisont, kanskje vil jeg underveis i diskusjonen endre mitt ståsted fordi jeg får fakta som jeg ikke visste fra før. Eller kanskje diskusjonen bare vil styrke mitt forsvar. En diskusjon foregår med en viss sans for fornuft og verdighet. “Jeg liker ikke Riise, jeg syns han er for egoistisk i sitt spill. Han klarer ikke lese spillet bra nok. Og teknikken hans gjør ikke opp for dette. Jeg liker Ronaldhino bedre. Teknikken hans er superb.” Dette er et argument som man kan stå for. Folk kan være uenige, men de kan ikke ta deg direkte på det. Dette er din mening og du har begrunnet den. Validitet er et viktig begrep i diskusjon. Det samme gjelder relevans. Argumentet må være valid samtidig som det har relevans for det som diskuteres. Det hjelper ikke si at Riise har stygg farge på håret, det har ikke noe med hans rolle som fotballspiller å gjøre…

Men til slutt vil jeg si: Mennesker er forskjellige! Folk vil kanskje si seg uenige i hva jeg mener er kverulering. Og det skal de få lov til. Vi kan jo bare holde oss til ordboka og si at en kverlant:  (av lat. querulari, klage, klynke), kranglefant; person som stadig føler seg forurettet og mener seg urettferdig behandlet etc. Ut i fra dette er kverulering og klage og å si imot.

 Takk for meg, over og ut!

Nå er ikke jeg den personen som har vært i flest begravelser. Men derimot var jeg i en i går (fredag). Så jeg har prosedyren friskt i minne. Jeg har egentlig bare vært i to-tre begravelser, noe jeg kanskje skal prise meg lykkelig for. I går innså jeg hvor viktig en prest faktisk er i en slik sammenheng. Helst vil vi at han skal kjenne til vedkommende, ikke bare få noen stikkord av familien. Vi vil han skal kunne snakke fra hjertet når han forteller om hva for en bra kar/dame han/hun var. Da vil det få en type lidenskap som en fremmed ikke vil kunne finne. OG det fanger tilhørerene. Ikke minst. Mens jeg satt med venner og bekjente og sa farvel til Even, begynte jeg å tenke på min egen død. Jeg oppdager fort at dette er noe som antageligvis har ligget i bakhodet en stund, for jeg har klart for meg hvilke sanger jeg vil skal bli spilt. Jeg veit hva slags mat jeg vil ha, og jeg veit at jeg vil at folk skal le. Jeg vil at folk skal huske den morsomme og gode siden ved meg, og kunne smile av den. Jeg vil at de skal slippe å tenke på at jeg faktisk er død, men jeg skjønner at det er en smule vanskelig å få til.

Jeg rives tilbake til ordene “… men størst av alt er kjærligheten”, noe som inngår i en frase om tro håp og kjærlighet. Presten snakker videre om kjærlighet, den typen kjærlighet vi finner når vi gjør ting som virkelig gleder oss. Den kjærligheten som vi får av andre, deler med andre eller gitt til andre. Jeg tenker; “dæven, denne presten er god.”

Så kommer det brutale slaget: “… men Even er ikke med oss lenger. Even er DØD.” De grusomme ordene som ingen egentlig vil høre. Det er hardt og brutalt og det første som slår meg er; hvordan i helvete kan han stå der å være så ufølsom? Men jeg fatter, jeg fatter så inderlig vel … det er viktig at dette treffer oss, at det kommer som et slag i trynet. Det hjelper oss med å innse, akseptere faktumet.

Stillheten når klokkene ringer er alltid tyngende, samtidig som det er noe godt ved dem. De representerer på en måte noe. Uten at jeg skal gå inn på hva, slikt vil variere fra menneske til menneske. Familiemedlemmene bærer kisten ut. (Og jeg kommer på et grusomt klipp jeg så på Americas Funniest Homevieos: Folk bar kiste -> folk mistet kiste. Det er en morbid humor som ikke er morsom, med tanke på at det ligger et menneske i kista. Hadde det ikke gjort det hadde jeg sikkert ledd. Men … du skjønner?)

Tida ute ved grava syns jeg er noe av det verste. I hvert fall å se kista bli senka ned i grava. Og kondolanserunden etterpå. Her kommer jeg som en fremmed for dem og skal kondolere. Og de veit ikke om jeg er der fordi jeg følte jeg måtte eller fordi jeg virkelig bryr meg.

 Jeg bryr meg. Virkelig.

Verden er ødelagt, og for å være helt ærlig bryr jeg meg ikke så mye. Even er fortsatt like død, eksamen er fortsatt neste uke og jeg vil være like uforberedt da som jeg er nå.

I’m craving for a cigarette.

Jeg la merke til noe svært underlig idag. Ikke at jeg ikke visste at slike ting skjedde rundt om i verden, men jeg bare tenker ikke så ofte på det. Men jeg så en mann som satt i en litt avsides bakgate. Han satt på en gul flaskekasse og rulla på tobakken sin. Og med et slår det meg at det er slik Mannen I Gata må være. En litt sliten, skjeggete mann som ruller tobakk. Han så gammel ut, men jeg tror han allikevel var yngre enn jeg trodde. Buksene var slitt, men intakte, jakken derimot manglet noen knapper og hadde en avreven flenge på venstre side, rett ved hjertet. Og jeg tenkte at dette skulle representere noe. Dyp som jeg er.  Og jeg tenkte at det er ikke ofte man treffer på slike ting, og jeg angrer på at jeg ikke tok bilde av ham; selv om det er å krenke hans privatliv. Han vil sikkert ikke være avbildet på en sær småpikes blogg. Eller hva tror du?

Da jeg kom så nærme at jeg virkelig kunne se øynene hans, hadde han ikke spektakulære øyne, han så ikke spesielt vis ut. Han så ut som en hvilken som helst gammel uteligger. Med et blei jeg redd for at han skulle gjøre meg noe, ikke fordi jeg har blitt angrepet av uteliggere så mange ganger (egentlig aldri), men jeg fikk et paranoid øyeblikk hvor jeg så for meg at han kom til å hoppe på meg for at jeg hadde trodd han var noe han ikke var. Mannen I Gata.

Så jeg innser at jeg bare et lite øyeblikk har sett ned på denne mannen. Vanligvis ser jeg ikke på tiggere og uteliggere, ikke fordi det er ukomfortabelt for meg, men fordi jeg veit jeg ikke har tenkt til å gi dem penger. Og ser jeg på dem da, så betyr det at jeg ser ned på dem. Jeg gjør egentlig ikke det, men jeg tror at de “alle” har tatt et valg et eller annet sted i livet som har ført dem dit de er i dag. Når jeg sier “alle” så mener jeg generelt. Ingen regel uten unntak. Du vet…
Men som sagt; de har alle tatt et valg, gjort noe som gjør at de har havna på kjøret. Første gang du gjør et innbrudd, første kan du setter et skudd eller “bare” røyker hasj. Om foreldrene dine har oppdratt deg aldri så galt, så har de fleste (i hvert fall i Norge) ungdommer peiling på rett og galt. De veit at man ikke kan stjele, slå, voldta og drepe bare fordi foreldrene har gjort deg galt.

Mannen I Gata har dermed blitt en representant, og det bor litt av ham i alle, vi har alle gitt et annet menneske et lys en eller annen gang.