En (innimellom varm) kynikers verden

Jeg veit ikke helt hvordan det er med deg (ja, du, ja), men jeg har en frikete tendens til å snakke med meg selv når jeg er alene. (Jada, alene, jeg er kanskje litt skrullete, men her ikke helt der enda.) Ikke slik at jeg fører samtaler og spør meg selv om været, men hvis jeg for eksempel skal gjøre skolearbeid (du vet, jeg som studerer så hardt) så skjer det innimellom at jeg snakker litt for meg selv: “Hvilken side var det? Ja, 202, Welhaven, Digtets Aand. Skal vi se, der! Ok … Hm, nei, jeg leser det etterpå.” Dette er en typisk Lise-snakker-med-seg-selv-setning. Eller alltid når jeg skal gå ut fra hybelen: “Lise, har du husket alt? Lommebok, nøkler, nøkkelkort, mobil, månedskort … Jepp!” og når jeg låser døra: “Nå har jeg låst” Det skjer selvsagt ikke alltid at jeg sier dette, men det er noe ved å ha sagt at jeg låste som er beroligende. Når man har sagt det er det liksom lettere å huske det hvis man i etterkant lurer på om man husket å låse. Eller når du pakker ting og skal på reise. Husket jeg tannbørsten? Ja, for det sa jeg rett etter tamponger, tanntråd og tannkrem.

Du tenker enten nå at jeg er riv ruskende gal, eller så puster du lettet ut og er glad for at det finnes noen andre som deg … eller kanskje du tenker: “Ja, jeg trodde dette var vanlig blant folk. Alle gjør da slikt.” Ja, kanskje så, men vi har i grunnen ikke kommet til den merkelige delen med dette.

Innimellom når det skjer at jeg snakker litt for meg selv (ja, jeg sier FOR meg selv og ikke TIL meg selv) så kommer det på engelsk. Jeg skal innrømme at jeg ofte tenker litt på engelsk også (uansett hvor rar det gjør meg). Men jeg syns innimellom at engelske ord har mer uttrykk enn norske, og innimellom kommer jeg ikke på det norske ordet derfor bruker jeg det engelske. Men dette er jo i grunnen ikke noe som skjer kun når jeg er alene, jeg bruker stadig engelske ord og fraser.

 Ja, ja. Bare en tanke i studeringen. Jeg tror jeg må lese videre. Bøkene leser ikke seg selv (har jeg hørt i hvert fall).

 Over og ut!

Ja, jeg skal bare innrømme det med en gang; jeg liker jentefilmer. What a shocker.

Men dette innlegget skal i bunn og grunn ikke handle om filmen i seg selv. Jeg og Sabrina hadde date i kveld. Noe som i og for seg var kjempekoselig. Vi havna midt i et bursdagsselskap for alle fjortissene i Lillestrøm og fikk den kjekkeste kelneren, som for øvrig het Thomas. Kall meg Shallow Lise, men han var godt for øya. Vi begynte jo straks og snakke om hva slags person han var; “sikkert klyse, en sånn type som veit han er kjekk.” Vi kom derfor inn på klesstilen og dermed fant vi ut at Kelner-Kjekkasen kanskje tok seg best ut i Peppe’s-uniformen sin. “Honey, wear that uniform to bed, please”.

Men vi kom oss til slutt ut fra Peppe’s, etter Oreo Dream og greit med driks til kelneren. Yum!

Vel inne på kinoen havner vi rett foran noen gutter. Som høylytt nok nevner at de er på jentefilm. Antageligvis mest for å gjøre oss alle klar over hva de er klar over. Topp! Da vi alle var velinformert kunne vi kanskje følge med på filmen?

Man fikk jo straks flashbacks til Kelner-Kjekkasen da filmen startet og John Tucker er ingen ringere enn Gartneren med stor G fra Desperate Housewives (altså Jesse Metcalf). Jeg har aldri fulgt noe særlig med på Desperate Houswives, MEN jeg har hørt mye om den kjekke Gartneren.

Til min ergrelse, sånn ca midt i filmen/siklinga, begynte en av de jentefilmseende guttene å riste på beinet, som tilfeldigvis var støttet på ryggen på min stol. Herlig. Jeg elsker mennesker som ikke tenker over slikt. Det er bare så deilig med den massasjedurende følelsen jeg får av å sitte og riste som en nesten utgått dildo. Mmm… Men det gikk jo over til slutt. Heldigvis for han vil jeg si.

Etter filmen snakket vi om slutten, og hvor skuffet vi var. Det var ikke slutten vi ville valgt, nei-nei, not at all. Men det er nok ikke vi som bestemmer slikt, dessverre. Vel utenfor bilene våre må vi jo selvfølgelig børste av dem. Snøen er kommet nå, og jeg tror den har et ønske om å bli. Dermed var børstingen i gang til Sam & Daves Soulman. Setter litt stemning på børstingen syns jeg, når vi kan synge karaoke samtidig som folk som går forbi ler. Jepp!

Ikke mitt mest givende innlegg, men det er greit. For en herlig kveld det var allikevel!

Jeg satt så stille og pent jeg kunne på en forelesning i dag. Foreleseren snakket i vei om nordiske språk og språk i norden (det er en vesentlig forskjell, må vite). Vi får se på inndelingene og hvor språkene stammer fra. “Visste du kanskje at …” Jada, jada…

Plutselig begynner han (foreleseren altså) å snakke om førhistorisk norsk skriftspråk: Runene. Og jeg tenker litt for meg selv: Hvem i all verden har bestemt at runene er førhistoriske? Hvis vi ser på oppbyggingen av ordet; før og historisk, vil jo dette si at vi snakker om noe som kom før historien. (Ja, jeg kverulerer, jeg også skjønner at man ikke skal ta ting SÅ bokstavelig alltid. Det er bare et poeng om hvor dumt ordet i seg selv er.) Og ingenting kan vel egentlig være før historien? Hva er det eventuelt som er før historien? (Tydeligvis runene…)

På denne måten tenker jeg at når jeg blir gammel og skal fortelle mine barn og barnebarn om mitt liv, skal jeg også velge bort ting fra livet. De skal være førhistoriske og derfor før historien og i mine øyne er ting som er før historien ganske ubetydelige. Det blir dermed kanskje en veldig selektiv historie, men i hvert fall vil jeg være fornøyd med den om ikke annet. Så hvis dere er gjemt og glemt (hoho, sjekk riminga på høygir her) må dere ikke fortvile. Dere er nok i minne, men dere er førhistoriske.

Kanskje er jeg førhistorisk for noen jeg også…?

Så … takk for i dag!

I morgen er det første dag tilbake på Blindern…

Derfor har jeg dedikert denne dagen til å tenke på ting som irriterer meg. Du ser vel det logiske i det? Så la oss ikke kaste bort tiden:

Lise sin liste over ting som har irritert henne hittil i totusenogsju (ikke i prioritert rekkefølge):
- De typen håndkler som ser fancy og flotte ut. Du bare ser at de er ufattelig dyre, og når du tørker deg er du omtrent mer blaut enn du var før du begynte med tørkingen. Håpløst!
- Folk som absolutt MÅ dytte på svingdørene på kjøpesentre. VEIT DERE IKKE AT DE STOPPER HVIS DU DYTTER PÅ DEM?
- Mennesker som går saktere enn meg når jeg tusler rundt i Karl Johan/på kjøpesntre/eventuelt andre steder.
- ZTV. Hva er det med lyden der egentlig? Klarer de ikke sende lyd og bilde samtidig eller?
- Militæret. Hvorfor i all verden? Norske gutter er ikke skikket til å krige uansett. (No offence boys, eller kanskje litt.)
- Folk på t-banen som snakker så altfor høyt. (JADA, alle dere som syns jeg snakker høyt når jeg blir ivrig, JADA) Men folk på t-banen som snakker høyt er ikke meg. Og da er det ikke greit.
- Internett. I hvert fall når PC’en min forteller meg at jeg har internett når jeg ikke har det.
- IP-adresser. FAEN TIL MAS!
-Prison Break. Jeg er vel én av de få som ikke har sett det. Og nå er de ute etter meg. Det er en konspirasjon. GÅR DET NOE ANNET PÅ TV3 ENN PRISON BREAK ELLER? Det er jo faen meg på den kanalen til enhver tid. Bortsett fra når det er:
- Dr. Phil. Hva er det med mannen? Han ser riktig nok ut som en koselig bestefar. Men faen for en gubbe. Ikke bare vrir og vender han på ting slik at folk svarer på en måte som gjør at han kan si: “That isn’t right!” (Det er noen som ikke vil ha ærlige svar og stiller spørsmål deretter; neida, de stiller spørsmål som gir dem svarene de vil ha.) Men han reklamerer for de jævla bøkene sine i annenhver setning.
- Nyttårsforsetter (D’oh; les forrige innlegg).

 Men siden jeg nå virker som den sinteste lille piken i NATO, har jeg tenkt til å fortelle noe om de GODE tingene så langt i år:
- Sabrina (som er en ordentlig ålreit bøddi å ha)
- Carina (som er en god filmpartner og som bor passelig nærme nå)
- Torsten (som er den han er, og godt er det)
- Stephanie (som er litt langt unna, men ufattelig koselig å tenke på)
- Pappa (som gjør veldig mye for meg)
- Det at jeg bor i Oslo
- Free Record Shop (jeg kjøper for mange filmer, men jeg liker det)
- Vann
- Pinnekjøtt

 Jepp-jepp. Halleluja osv.

Over og ut!

Ja, da var vi i totusenogsju. Herlig. Jeg føler forandringene på vei. Jeg føler at dette bare må bli et vindunderlig år. Særlig etter at jeg har sendt alle kjedemail og SMSer videre. For gud vet at hvis jeg gjorde det, ville dette bli et fantastisk år hvor jeg vinner i lotto, finner den perfekte kjæresten, står på alle eksamner, blir invitert på de kuleste festene og absolutt ikke kommer til å drite meg ut eller dø.

Jada, så da vet dere det. Dette er bare nødt til å bli det mest fantastiske året i mitt liv. Bladi-bladi-blah.

Åja, glemte jeg fortelle at jeg ikke har nyttårsforsetter om å slutte med ironi, sarkasme og slikt tull? Nyttårsforsetter er ikke noe for meg. Jeg kan selvfølgelig ha et nyttårsforsett om at jeg ikke skal dø, eller at jeg har tenkt til å ha påskeferie… Jeg har uansett ikke helt skjønt greia med nyttårsforsetter, folk har dem, men holder dem sjeldent. Og når de bryter dem, hva er det de gjør med seg selv som straff?
Og hvorfor må man starte det nye året med å lage løfter som man antageligvis ikke holder? Man blir jo bare deppa av det. For en trist start på året. Man kan jo heller vente til det har gått noen måneder. Som for eksempel påskeforsetter. Da er man godt igang med jobb, skole, danking eller hva man måtte gjøre til daglig, man har sett litt hva man kan vente seg og dermed sette seg mål utifra det. Personlig syns jeg det høres mye lurere ut…

Anyways… Jeg er ikke her for å snakke om dette. Egentlig er det midt på natta og jeg er ikke her for å snakke om noe som helst. Jeg skal nemlig prøve å starte dette året ordentlig. Trimme mer, studere hardere, skaffe meg jobb, spise sunnere…

Ja, som om det skjer!

Godt nyttår da folkens! Om enn litt seint, så kom det nå i hvert fall…

Knusende.

Morsom? Jeg? Personlig syns jeg at jeg at jeg er verdens festligste person. At andre er uenige bryr meg midt bak mål.
Det var ikke før jeg her en dag fortalte en vits, som jeg selv syntes var kjempekul og vanvittig morsom, og ingen lo jeg skjønte at jeg kanskje ikke var den klovnen jeg ga meg ut for å være. Lamslått av tanken på at jeg ikke var morsom gikk jeg vekk fra vennegjengen min for å foreta litt seriøst tenking. Kunne jeg virkelig alle disse årene ha tatt feil? Var jeg virkelig ikke den morsomste personen i hele vårt univers? Jeg mener, så lenge jeg har det gøy så er det jo det samme for meg om andre syns det er gøy. Men jeg har på en måte alle disse årene hatt ett inntrykk av at jeg bærer med meg en viss humor.

Og hva da med den responsen jeg har fått av Stephanie alle disse årene. Jeg tuller ikke… Hun er mitt mest trofaste publikum. Hun ler av alt jeg sier når hun først er i gang med å le.

Det er som du ser på TV; Americas Funniest Videos and so on… Programlederene har fått et manus antageligvis, og det de sier skal liksom være morsomt. Men det er ikke det. Allikevel ler folk. Jeg antar det er som Bob Saget sa en gang i tiden: I’m not really funny. I can say anything and the audiens still laughs. Just look: Hey people!” Og publikum lo de. Er det sånn det fungerer Stephanie? ER DET? Er det fordi jeg SER morsom ut? Eller frodi du bare er den personen som ler av ingenting? Jeg har flere ganger prøvd å forestille meg hvordan jeg ser ut når jeg prøver å være morsom eller hva jeg sier, men jeg husker ikke slikt i etterkant. Det bare faller meg veldig naturlig å si ting. Ofte litt frekke kommentarer, noen ganger selvironiske. Men jeg kan egentlig ikke komme på hva jeg har sagt i ettertid.

 Ja, jeg får bare leve i uvitenhet. I den uvitenheten om at jeg kanskje ikke er klassens klovn eller hun morsomme i vennegjengen.

That’s right.

Hvem er det som har retten til å fortelle meg om jeg diskuterer eller kverulerer? Hvis du og jeg har en diskusjon, og jeg ser ut til å slå deg flat med mine argumenter; hvor lett er det ikke for deg å si at jeg er usaklig og bare kverulerer? Veldig lett…

Så jeg tenkte litt på dette, forskjellen mellom disse to. For MEG peronlig er kverulering en mer usaklig avstamming av diskusjon. Kverulering kommer fra disse som ikke kan vinne en diskusjon på en ordentlig måte. Dette er folk som kommer med de mest usaklige argumenter. F.eks hvis jeg sier at jeg syns John Arne Riise er tidenes fotballspiller (MERK; dette er kun et EKSEMPEL, no facts included (Sorry Riise, you’re just not my kind of man.)). Og motparten som vil “diskutere” dette da sier: “Pøh, Riise er retard da!” Og seinere kommer med et argument som at “Han har ikke hals.” eller noe slikt patetisk pjatt. Likeledes kan kverulering forekomme hos folk som kan diskutere, men som føler en barnslig trang til å være usaklig. Denne personen vil da ta opp argumenter som ikke har noe med sakens poeng å gjøre, men om temaet generelt. “Fotball spilles med en rundt lærball.” Jada, smartiepants… Ellers vil en kverulant fortsette å holde på sitt selv om han/hun veit at hun har tapt…

Derimot kan man si at en diskusjon er to (eller flere) som drøfter et emne. Man utvider hverandres horisont, kanskje vil jeg underveis i diskusjonen endre mitt ståsted fordi jeg får fakta som jeg ikke visste fra før. Eller kanskje diskusjonen bare vil styrke mitt forsvar. En diskusjon foregår med en viss sans for fornuft og verdighet. “Jeg liker ikke Riise, jeg syns han er for egoistisk i sitt spill. Han klarer ikke lese spillet bra nok. Og teknikken hans gjør ikke opp for dette. Jeg liker Ronaldhino bedre. Teknikken hans er superb.” Dette er et argument som man kan stå for. Folk kan være uenige, men de kan ikke ta deg direkte på det. Dette er din mening og du har begrunnet den. Validitet er et viktig begrep i diskusjon. Det samme gjelder relevans. Argumentet må være valid samtidig som det har relevans for det som diskuteres. Det hjelper ikke si at Riise har stygg farge på håret, det har ikke noe med hans rolle som fotballspiller å gjøre…

Men til slutt vil jeg si: Mennesker er forskjellige! Folk vil kanskje si seg uenige i hva jeg mener er kverulering. Og det skal de få lov til. Vi kan jo bare holde oss til ordboka og si at en kverlant:  (av lat. querulari, klage, klynke), kranglefant; person som stadig føler seg forurettet og mener seg urettferdig behandlet etc. Ut i fra dette er kverulering og klage og å si imot.

 Takk for meg, over og ut!

Nå er ikke jeg den personen som har vært i flest begravelser. Men derimot var jeg i en i går (fredag). Så jeg har prosedyren friskt i minne. Jeg har egentlig bare vært i to-tre begravelser, noe jeg kanskje skal prise meg lykkelig for. I går innså jeg hvor viktig en prest faktisk er i en slik sammenheng. Helst vil vi at han skal kjenne til vedkommende, ikke bare få noen stikkord av familien. Vi vil han skal kunne snakke fra hjertet når han forteller om hva for en bra kar/dame han/hun var. Da vil det få en type lidenskap som en fremmed ikke vil kunne finne. OG det fanger tilhørerene. Ikke minst. Mens jeg satt med venner og bekjente og sa farvel til Even, begynte jeg å tenke på min egen død. Jeg oppdager fort at dette er noe som antageligvis har ligget i bakhodet en stund, for jeg har klart for meg hvilke sanger jeg vil skal bli spilt. Jeg veit hva slags mat jeg vil ha, og jeg veit at jeg vil at folk skal le. Jeg vil at folk skal huske den morsomme og gode siden ved meg, og kunne smile av den. Jeg vil at de skal slippe å tenke på at jeg faktisk er død, men jeg skjønner at det er en smule vanskelig å få til.

Jeg rives tilbake til ordene “… men størst av alt er kjærligheten”, noe som inngår i en frase om tro håp og kjærlighet. Presten snakker videre om kjærlighet, den typen kjærlighet vi finner når vi gjør ting som virkelig gleder oss. Den kjærligheten som vi får av andre, deler med andre eller gitt til andre. Jeg tenker; “dæven, denne presten er god.”

Så kommer det brutale slaget: “… men Even er ikke med oss lenger. Even er DØD.” De grusomme ordene som ingen egentlig vil høre. Det er hardt og brutalt og det første som slår meg er; hvordan i helvete kan han stå der å være så ufølsom? Men jeg fatter, jeg fatter så inderlig vel … det er viktig at dette treffer oss, at det kommer som et slag i trynet. Det hjelper oss med å innse, akseptere faktumet.

Stillheten når klokkene ringer er alltid tyngende, samtidig som det er noe godt ved dem. De representerer på en måte noe. Uten at jeg skal gå inn på hva, slikt vil variere fra menneske til menneske. Familiemedlemmene bærer kisten ut. (Og jeg kommer på et grusomt klipp jeg så på Americas Funniest Homevieos: Folk bar kiste -> folk mistet kiste. Det er en morbid humor som ikke er morsom, med tanke på at det ligger et menneske i kista. Hadde det ikke gjort det hadde jeg sikkert ledd. Men … du skjønner?)

Tida ute ved grava syns jeg er noe av det verste. I hvert fall å se kista bli senka ned i grava. Og kondolanserunden etterpå. Her kommer jeg som en fremmed for dem og skal kondolere. Og de veit ikke om jeg er der fordi jeg følte jeg måtte eller fordi jeg virkelig bryr meg.

 Jeg bryr meg. Virkelig.

Verden er ødelagt, og for å være helt ærlig bryr jeg meg ikke så mye. Even er fortsatt like død, eksamen er fortsatt neste uke og jeg vil være like uforberedt da som jeg er nå.

I’m craving for a cigarette.

Jeg la merke til noe svært underlig idag. Ikke at jeg ikke visste at slike ting skjedde rundt om i verden, men jeg bare tenker ikke så ofte på det. Men jeg så en mann som satt i en litt avsides bakgate. Han satt på en gul flaskekasse og rulla på tobakken sin. Og med et slår det meg at det er slik Mannen I Gata må være. En litt sliten, skjeggete mann som ruller tobakk. Han så gammel ut, men jeg tror han allikevel var yngre enn jeg trodde. Buksene var slitt, men intakte, jakken derimot manglet noen knapper og hadde en avreven flenge på venstre side, rett ved hjertet. Og jeg tenkte at dette skulle representere noe. Dyp som jeg er.  Og jeg tenkte at det er ikke ofte man treffer på slike ting, og jeg angrer på at jeg ikke tok bilde av ham; selv om det er å krenke hans privatliv. Han vil sikkert ikke være avbildet på en sær småpikes blogg. Eller hva tror du?

Da jeg kom så nærme at jeg virkelig kunne se øynene hans, hadde han ikke spektakulære øyne, han så ikke spesielt vis ut. Han så ut som en hvilken som helst gammel uteligger. Med et blei jeg redd for at han skulle gjøre meg noe, ikke fordi jeg har blitt angrepet av uteliggere så mange ganger (egentlig aldri), men jeg fikk et paranoid øyeblikk hvor jeg så for meg at han kom til å hoppe på meg for at jeg hadde trodd han var noe han ikke var. Mannen I Gata.

Så jeg innser at jeg bare et lite øyeblikk har sett ned på denne mannen. Vanligvis ser jeg ikke på tiggere og uteliggere, ikke fordi det er ukomfortabelt for meg, men fordi jeg veit jeg ikke har tenkt til å gi dem penger. Og ser jeg på dem da, så betyr det at jeg ser ned på dem. Jeg gjør egentlig ikke det, men jeg tror at de “alle” har tatt et valg et eller annet sted i livet som har ført dem dit de er i dag. Når jeg sier “alle” så mener jeg generelt. Ingen regel uten unntak. Du vet…
Men som sagt; de har alle tatt et valg, gjort noe som gjør at de har havna på kjøret. Første gang du gjør et innbrudd, første kan du setter et skudd eller “bare” røyker hasj. Om foreldrene dine har oppdratt deg aldri så galt, så har de fleste (i hvert fall i Norge) ungdommer peiling på rett og galt. De veit at man ikke kan stjele, slå, voldta og drepe bare fordi foreldrene har gjort deg galt.

Mannen I Gata har dermed blitt en representant, og det bor litt av ham i alle, vi har alle gitt et annet menneske et lys en eller annen gang.