En (innimellom varm) kynikers verden

Du vet hvordan du tenker at du er helt gal? Bare fordi du har tenkt noe spesielt, eller gjort noe rart mens du var alene? Kanskje er du gal … eller kanskje alle andre tenker akkurat som deg …

Jeg og to venninner hadde et lite vorspiel på lørdag, før vi skulle ut. Vi drakk, som man jo så ofte gjør på vorspiel, og, som kjent når man drikker, snakket vi om løst og fast. Etter hvert kom vi inn på det at man ofte tenker tanker man helst ikke vil snakke høyt om. Du vet når du tenker at du lurer på hvordan du ville reagert hvis du havnet i en absurd situasjon, at du har fem forskjellige unnskyldninger for å slippe unna akkurat den situasjonen. Jeg vet at jeg for eksempel, da jeg var litt yngre, hadde unnskyldninger og løsninger på alle mulige scener. Hvis jeg løy (du vet ungdommer lyver faktisk endel, særlig for sine foreldre) og noen tok meg i den løgnen, så hadde jeg kanskje tre ulike scenarioer klare for å forklare hvorfor det kunne VIRKE som om jeg hadde løyet. Selvfølgelig er det jo sjeldent at man faktisk må bruke disse unnskyldningene.

Videre kom vi inn på dette med hvordan ting hadde vært om man virkelig kunne være seg selv. Særlig for oss jenter. Gutter tror jo at jenter ikke slipper ut gass som lukter vondt og at vi driter blomster. Beklager å møtte ødelegge den illusjonen, gutter, men det er nok ikke slik det ligger an. Stephanie (hun som ler av alt jeg sier og gjør, vet dere) snakket i vei om den gangen en gutt trodde hun hadde slippet en liten braker, og når hun sa det ikke var henne hadde han syntes at det var dumt. Fordi han hadde syntes det var kult hvis ei jente hadde driti (sånn nesten bokstavelig talt) og ikke brydd seg. Det ødelegger igjen vår illusjon om gutters illusjon om oss. (Kronglete, hva?) Så, hvis vi tror at gutter ikke liker at jenter er seg selv til den graden, og det allikevel er gutter som syns at slikt er helt greit, lever vi jo i et stort dilemma. hvordan veit vi hvem vi kan være oss selv med, helt og fullt ut, og hvem kan vi ikke være oss selv med så mye? Det finnes jenter som ikke engang tør spise foran gutten de liker (for gud, hva om vi søler på genseren? Det hadde jo vært krise).

Men jeg har sporet litt av, det å prompe foran folk er ikke akkurat det mest absurde man kan gjøre. Hva med det å gjøre ting man blir flau over når man er helt alene? Og; jeg snakker ikke om prektige piker som blir flaue over sin første masturbasjon eller når man ser noe på tv som man relaterer så mye til at man blir smårød i kinnene. Det kan være noe så enkelt som at man står foran speilet og pusser tennene, fikser håret, sminker seg og plutselig legger merke til at man fører en dialog med seg selv. Eller hvis man ler av sine egne vitser. Det hadde vært ganske flaut HVIS det hadde vært noen der. Hvis vi da går tilbake til Stephanie (ja, hun som ler av alt jeg sier, vet dere): Hun stod for eksempel og klina med en kar, og når han blei litt fysisk intim med henne slik at han kunne gjette seg til hennes BH-størrelse, tenkte hun for seg selv: “Oi, nå kjenner han hvor små puppene mine egentlig er”. Dette fører til at hun ler for seg selv, i sitt eget hode.

Skrullete tenker du kanskje nå, men jeg er ikke så enig. Slikt gjør jeg jo hele tida. Nå skal det ikke være en hemmelighet at humor (eller i hvert fall det JEg ser på som humor) er mitt skall. Jeg spøker om meg selv, med meg selv, om ting, om situasjoner omtrent hele tida. OG særlig når jeg er usikker på meg selv, eller situasjonen jeg befinner meg i. Og kanskje er det ikke så merkelig at folk gjør ting som er skrullete, smågale eller sære. Liker vi ikke alle å få oppmerksomhet? Å få vite at folk legger merke til oss? Jeg for min del syns i hvert fall det var veldig ålreit når venninnene mine kalte meg sær. Når de fortalte meg at de syns jeg var annerledes og kanskje litt skrullete. At de følte de var normale, at de kanskje ikke hadde slike sære personlige egenskaper. Det fikk meg til å føle meg spesiell og annerledes. Innimellom føles det godt.

Og før jeg avslutter for i kveld har jeg bare én ting å si til Stephanie og Sabrina: Kanskje dere føler at dere er normale, men jeg er uenig. Dere må være faens sære for å holde ut med meg til en hver tid. Men tusen takk for at dere gjør det (uten å bli for sentimental).

Over and out for now!

Det å sitte på t-banen rett ovenfor en kar med piercinger i leppa, mellom øynene, med svart langt hår og svarte klær; det er ikke bare-bare. Man ser det med en gang at folk gir oss “det” blikket. Du vet … “Han og hun sitter rett ovenfor hverandre (de ser kanskje ikke på hverandre, de snakker ikke sammen, de sitter begge og hører på musikk og er egentlig ikke så interessert i hverandre, men …) de kjenner hverandre. Helt klart. Bare se på dem!” Ja, da. Det er jo selvsagt. No irony, I promise. Om det bare hadde vært én person som gav oss “blikket”, hadde det vært en annen sak, men når alle i hele vogna ser på dere (bortsett fra de som så at vi kom på på forskjellige stasjoner selvsagt) og ytrer det samme blikket …

Selvfølgelig bryr det meg ikke så mye, men det får en til å tenke. Tenke på hvor lite som skal til før du er dømt nedenom og hjem. Ja, for vi er alle satanister, goth, hekser eller trollmenn. No doubt about it.

Det er jo noen fordeler også med hele denne tåpelige greia da. Det er ingen som tør å sette seg ved siden av oss. Vi er jo så skumle, ukjente, hvem vet hva vi kan finne på. Plutselig setter vi fyr på oss selv og hopper opp (gale som vi er) for å løpe fra person til person, fordi kanskje vi kan sette fyr på dem også. Og før de vet ordet av det har vi plukket opp teletubbie-bamser for å rive av dem hodet og spise fyllet. Deretter henter vi frem et lite glass med blod (vi har alltid blod på oss) til å skylle ned resten av teletubbien.

Jeg veit ikke helt hvordan det er med deg (ja, du, ja), men jeg har en frikete tendens til å snakke med meg selv når jeg er alene. (Jada, alene, jeg er kanskje litt skrullete, men her ikke helt der enda.) Ikke slik at jeg fører samtaler og spør meg selv om været, men hvis jeg for eksempel skal gjøre skolearbeid (du vet, jeg som studerer så hardt) så skjer det innimellom at jeg snakker litt for meg selv: “Hvilken side var det? Ja, 202, Welhaven, Digtets Aand. Skal vi se, der! Ok … Hm, nei, jeg leser det etterpå.” Dette er en typisk Lise-snakker-med-seg-selv-setning. Eller alltid når jeg skal gå ut fra hybelen: “Lise, har du husket alt? Lommebok, nøkler, nøkkelkort, mobil, månedskort … Jepp!” og når jeg låser døra: “Nå har jeg låst” Det skjer selvsagt ikke alltid at jeg sier dette, men det er noe ved å ha sagt at jeg låste som er beroligende. Når man har sagt det er det liksom lettere å huske det hvis man i etterkant lurer på om man husket å låse. Eller når du pakker ting og skal på reise. Husket jeg tannbørsten? Ja, for det sa jeg rett etter tamponger, tanntråd og tannkrem.

Du tenker enten nå at jeg er riv ruskende gal, eller så puster du lettet ut og er glad for at det finnes noen andre som deg … eller kanskje du tenker: “Ja, jeg trodde dette var vanlig blant folk. Alle gjør da slikt.” Ja, kanskje så, men vi har i grunnen ikke kommet til den merkelige delen med dette.

Innimellom når det skjer at jeg snakker litt for meg selv (ja, jeg sier FOR meg selv og ikke TIL meg selv) så kommer det på engelsk. Jeg skal innrømme at jeg ofte tenker litt på engelsk også (uansett hvor rar det gjør meg). Men jeg syns innimellom at engelske ord har mer uttrykk enn norske, og innimellom kommer jeg ikke på det norske ordet derfor bruker jeg det engelske. Men dette er jo i grunnen ikke noe som skjer kun når jeg er alene, jeg bruker stadig engelske ord og fraser.

 Ja, ja. Bare en tanke i studeringen. Jeg tror jeg må lese videre. Bøkene leser ikke seg selv (har jeg hørt i hvert fall).

 Over og ut!

Jeg satt så stille og pent jeg kunne på en forelesning i dag. Foreleseren snakket i vei om nordiske språk og språk i norden (det er en vesentlig forskjell, må vite). Vi får se på inndelingene og hvor språkene stammer fra. “Visste du kanskje at …” Jada, jada…

Plutselig begynner han (foreleseren altså) å snakke om førhistorisk norsk skriftspråk: Runene. Og jeg tenker litt for meg selv: Hvem i all verden har bestemt at runene er førhistoriske? Hvis vi ser på oppbyggingen av ordet; før og historisk, vil jo dette si at vi snakker om noe som kom før historien. (Ja, jeg kverulerer, jeg også skjønner at man ikke skal ta ting SÅ bokstavelig alltid. Det er bare et poeng om hvor dumt ordet i seg selv er.) Og ingenting kan vel egentlig være før historien? Hva er det eventuelt som er før historien? (Tydeligvis runene…)

På denne måten tenker jeg at når jeg blir gammel og skal fortelle mine barn og barnebarn om mitt liv, skal jeg også velge bort ting fra livet. De skal være førhistoriske og derfor før historien og i mine øyne er ting som er før historien ganske ubetydelige. Det blir dermed kanskje en veldig selektiv historie, men i hvert fall vil jeg være fornøyd med den om ikke annet. Så hvis dere er gjemt og glemt (hoho, sjekk riminga på høygir her) må dere ikke fortvile. Dere er nok i minne, men dere er førhistoriske.

Kanskje er jeg førhistorisk for noen jeg også…?

Så … takk for i dag!

Ja, da var vi i totusenogsju. Herlig. Jeg føler forandringene på vei. Jeg føler at dette bare må bli et vindunderlig år. Særlig etter at jeg har sendt alle kjedemail og SMSer videre. For gud vet at hvis jeg gjorde det, ville dette bli et fantastisk år hvor jeg vinner i lotto, finner den perfekte kjæresten, står på alle eksamner, blir invitert på de kuleste festene og absolutt ikke kommer til å drite meg ut eller dø.

Jada, så da vet dere det. Dette er bare nødt til å bli det mest fantastiske året i mitt liv. Bladi-bladi-blah.

Åja, glemte jeg fortelle at jeg ikke har nyttårsforsetter om å slutte med ironi, sarkasme og slikt tull? Nyttårsforsetter er ikke noe for meg. Jeg kan selvfølgelig ha et nyttårsforsett om at jeg ikke skal dø, eller at jeg har tenkt til å ha påskeferie… Jeg har uansett ikke helt skjønt greia med nyttårsforsetter, folk har dem, men holder dem sjeldent. Og når de bryter dem, hva er det de gjør med seg selv som straff?
Og hvorfor må man starte det nye året med å lage løfter som man antageligvis ikke holder? Man blir jo bare deppa av det. For en trist start på året. Man kan jo heller vente til det har gått noen måneder. Som for eksempel påskeforsetter. Da er man godt igang med jobb, skole, danking eller hva man måtte gjøre til daglig, man har sett litt hva man kan vente seg og dermed sette seg mål utifra det. Personlig syns jeg det høres mye lurere ut…

Anyways… Jeg er ikke her for å snakke om dette. Egentlig er det midt på natta og jeg er ikke her for å snakke om noe som helst. Jeg skal nemlig prøve å starte dette året ordentlig. Trimme mer, studere hardere, skaffe meg jobb, spise sunnere…

Ja, som om det skjer!

Godt nyttår da folkens! Om enn litt seint, så kom det nå i hvert fall…

Knusende.

Morsom? Jeg? Personlig syns jeg at jeg at jeg er verdens festligste person. At andre er uenige bryr meg midt bak mål.
Det var ikke før jeg her en dag fortalte en vits, som jeg selv syntes var kjempekul og vanvittig morsom, og ingen lo jeg skjønte at jeg kanskje ikke var den klovnen jeg ga meg ut for å være. Lamslått av tanken på at jeg ikke var morsom gikk jeg vekk fra vennegjengen min for å foreta litt seriøst tenking. Kunne jeg virkelig alle disse årene ha tatt feil? Var jeg virkelig ikke den morsomste personen i hele vårt univers? Jeg mener, så lenge jeg har det gøy så er det jo det samme for meg om andre syns det er gøy. Men jeg har på en måte alle disse årene hatt ett inntrykk av at jeg bærer med meg en viss humor.

Og hva da med den responsen jeg har fått av Stephanie alle disse årene. Jeg tuller ikke… Hun er mitt mest trofaste publikum. Hun ler av alt jeg sier når hun først er i gang med å le.

Det er som du ser på TV; Americas Funniest Videos and so on… Programlederene har fått et manus antageligvis, og det de sier skal liksom være morsomt. Men det er ikke det. Allikevel ler folk. Jeg antar det er som Bob Saget sa en gang i tiden: I’m not really funny. I can say anything and the audiens still laughs. Just look: Hey people!” Og publikum lo de. Er det sånn det fungerer Stephanie? ER DET? Er det fordi jeg SER morsom ut? Eller frodi du bare er den personen som ler av ingenting? Jeg har flere ganger prøvd å forestille meg hvordan jeg ser ut når jeg prøver å være morsom eller hva jeg sier, men jeg husker ikke slikt i etterkant. Det bare faller meg veldig naturlig å si ting. Ofte litt frekke kommentarer, noen ganger selvironiske. Men jeg kan egentlig ikke komme på hva jeg har sagt i ettertid.

 Ja, jeg får bare leve i uvitenhet. I den uvitenheten om at jeg kanskje ikke er klassens klovn eller hun morsomme i vennegjengen.

Nå er ikke jeg den personen som har vært i flest begravelser. Men derimot var jeg i en i går (fredag). Så jeg har prosedyren friskt i minne. Jeg har egentlig bare vært i to-tre begravelser, noe jeg kanskje skal prise meg lykkelig for. I går innså jeg hvor viktig en prest faktisk er i en slik sammenheng. Helst vil vi at han skal kjenne til vedkommende, ikke bare få noen stikkord av familien. Vi vil han skal kunne snakke fra hjertet når han forteller om hva for en bra kar/dame han/hun var. Da vil det få en type lidenskap som en fremmed ikke vil kunne finne. OG det fanger tilhørerene. Ikke minst. Mens jeg satt med venner og bekjente og sa farvel til Even, begynte jeg å tenke på min egen død. Jeg oppdager fort at dette er noe som antageligvis har ligget i bakhodet en stund, for jeg har klart for meg hvilke sanger jeg vil skal bli spilt. Jeg veit hva slags mat jeg vil ha, og jeg veit at jeg vil at folk skal le. Jeg vil at folk skal huske den morsomme og gode siden ved meg, og kunne smile av den. Jeg vil at de skal slippe å tenke på at jeg faktisk er død, men jeg skjønner at det er en smule vanskelig å få til.

Jeg rives tilbake til ordene “… men størst av alt er kjærligheten”, noe som inngår i en frase om tro håp og kjærlighet. Presten snakker videre om kjærlighet, den typen kjærlighet vi finner når vi gjør ting som virkelig gleder oss. Den kjærligheten som vi får av andre, deler med andre eller gitt til andre. Jeg tenker; “dæven, denne presten er god.”

Så kommer det brutale slaget: “… men Even er ikke med oss lenger. Even er DØD.” De grusomme ordene som ingen egentlig vil høre. Det er hardt og brutalt og det første som slår meg er; hvordan i helvete kan han stå der å være så ufølsom? Men jeg fatter, jeg fatter så inderlig vel … det er viktig at dette treffer oss, at det kommer som et slag i trynet. Det hjelper oss med å innse, akseptere faktumet.

Stillheten når klokkene ringer er alltid tyngende, samtidig som det er noe godt ved dem. De representerer på en måte noe. Uten at jeg skal gå inn på hva, slikt vil variere fra menneske til menneske. Familiemedlemmene bærer kisten ut. (Og jeg kommer på et grusomt klipp jeg så på Americas Funniest Homevieos: Folk bar kiste -> folk mistet kiste. Det er en morbid humor som ikke er morsom, med tanke på at det ligger et menneske i kista. Hadde det ikke gjort det hadde jeg sikkert ledd. Men … du skjønner?)

Tida ute ved grava syns jeg er noe av det verste. I hvert fall å se kista bli senka ned i grava. Og kondolanserunden etterpå. Her kommer jeg som en fremmed for dem og skal kondolere. Og de veit ikke om jeg er der fordi jeg følte jeg måtte eller fordi jeg virkelig bryr meg.

 Jeg bryr meg. Virkelig.