En (innimellom varm) kynikers verden

Jeg satt så stille og pent jeg kunne på en forelesning i dag. Foreleseren snakket i vei om nordiske språk og språk i norden (det er en vesentlig forskjell, må vite). Vi får se på inndelingene og hvor språkene stammer fra. “Visste du kanskje at …” Jada, jada…

Plutselig begynner han (foreleseren altså) å snakke om førhistorisk norsk skriftspråk: Runene. Og jeg tenker litt for meg selv: Hvem i all verden har bestemt at runene er førhistoriske? Hvis vi ser på oppbyggingen av ordet; før og historisk, vil jo dette si at vi snakker om noe som kom før historien. (Ja, jeg kverulerer, jeg også skjønner at man ikke skal ta ting SÅ bokstavelig alltid. Det er bare et poeng om hvor dumt ordet i seg selv er.) Og ingenting kan vel egentlig være før historien? Hva er det eventuelt som er før historien? (Tydeligvis runene…)

På denne måten tenker jeg at når jeg blir gammel og skal fortelle mine barn og barnebarn om mitt liv, skal jeg også velge bort ting fra livet. De skal være førhistoriske og derfor før historien og i mine øyne er ting som er før historien ganske ubetydelige. Det blir dermed kanskje en veldig selektiv historie, men i hvert fall vil jeg være fornøyd med den om ikke annet. Så hvis dere er gjemt og glemt (hoho, sjekk riminga på høygir her) må dere ikke fortvile. Dere er nok i minne, men dere er førhistoriske.

Kanskje er jeg førhistorisk for noen jeg også…?

Så … takk for i dag!

Dette stykket ble skrevet på Thursday, 18 January, 2007 klokken 9:18 am og ble skrevet under Tankespinn. Du kan følge eventuelle svar på dette stykket ved hjelp av stykkets RSS 2.0 feed. Du kan legge igjen et svar, eller henvise fra din egen blogg.