En (innimellom varm) kynikers verden

Jeg veit ikke helt hvordan det er med deg (ja, du, ja), men jeg har en frikete tendens til å snakke med meg selv når jeg er alene. (Jada, alene, jeg er kanskje litt skrullete, men her ikke helt der enda.) Ikke slik at jeg fører samtaler og spør meg selv om været, men hvis jeg for eksempel skal gjøre skolearbeid (du vet, jeg som studerer så hardt) så skjer det innimellom at jeg snakker litt for meg selv: “Hvilken side var det? Ja, 202, Welhaven, Digtets Aand. Skal vi se, der! Ok … Hm, nei, jeg leser det etterpå.” Dette er en typisk Lise-snakker-med-seg-selv-setning. Eller alltid når jeg skal gå ut fra hybelen: “Lise, har du husket alt? Lommebok, nøkler, nøkkelkort, mobil, månedskort … Jepp!” og når jeg låser døra: “Nå har jeg låst” Det skjer selvsagt ikke alltid at jeg sier dette, men det er noe ved å ha sagt at jeg låste som er beroligende. Når man har sagt det er det liksom lettere å huske det hvis man i etterkant lurer på om man husket å låse. Eller når du pakker ting og skal på reise. Husket jeg tannbørsten? Ja, for det sa jeg rett etter tamponger, tanntråd og tannkrem.

Du tenker enten nå at jeg er riv ruskende gal, eller så puster du lettet ut og er glad for at det finnes noen andre som deg … eller kanskje du tenker: “Ja, jeg trodde dette var vanlig blant folk. Alle gjør da slikt.” Ja, kanskje så, men vi har i grunnen ikke kommet til den merkelige delen med dette.

Innimellom når det skjer at jeg snakker litt for meg selv (ja, jeg sier FOR meg selv og ikke TIL meg selv) så kommer det på engelsk. Jeg skal innrømme at jeg ofte tenker litt på engelsk også (uansett hvor rar det gjør meg). Men jeg syns innimellom at engelske ord har mer uttrykk enn norske, og innimellom kommer jeg ikke på det norske ordet derfor bruker jeg det engelske. Men dette er jo i grunnen ikke noe som skjer kun når jeg er alene, jeg bruker stadig engelske ord og fraser.

 Ja, ja. Bare en tanke i studeringen. Jeg tror jeg må lese videre. Bøkene leser ikke seg selv (har jeg hørt i hvert fall).

 Over og ut!

Ja, jeg skal bare innrømme det med en gang; jeg liker jentefilmer. What a shocker.

Men dette innlegget skal i bunn og grunn ikke handle om filmen i seg selv. Jeg og Sabrina hadde date i kveld. Noe som i og for seg var kjempekoselig. Vi havna midt i et bursdagsselskap for alle fjortissene i Lillestrøm og fikk den kjekkeste kelneren, som for øvrig het Thomas. Kall meg Shallow Lise, men han var godt for øya. Vi begynte jo straks og snakke om hva slags person han var; “sikkert klyse, en sånn type som veit han er kjekk.” Vi kom derfor inn på klesstilen og dermed fant vi ut at Kelner-Kjekkasen kanskje tok seg best ut i Peppe’s-uniformen sin. “Honey, wear that uniform to bed, please”.

Men vi kom oss til slutt ut fra Peppe’s, etter Oreo Dream og greit med driks til kelneren. Yum!

Vel inne på kinoen havner vi rett foran noen gutter. Som høylytt nok nevner at de er på jentefilm. Antageligvis mest for å gjøre oss alle klar over hva de er klar over. Topp! Da vi alle var velinformert kunne vi kanskje følge med på filmen?

Man fikk jo straks flashbacks til Kelner-Kjekkasen da filmen startet og John Tucker er ingen ringere enn Gartneren med stor G fra Desperate Housewives (altså Jesse Metcalf). Jeg har aldri fulgt noe særlig med på Desperate Houswives, MEN jeg har hørt mye om den kjekke Gartneren.

Til min ergrelse, sånn ca midt i filmen/siklinga, begynte en av de jentefilmseende guttene å riste på beinet, som tilfeldigvis var støttet på ryggen på min stol. Herlig. Jeg elsker mennesker som ikke tenker over slikt. Det er bare så deilig med den massasjedurende følelsen jeg får av å sitte og riste som en nesten utgått dildo. Mmm… Men det gikk jo over til slutt. Heldigvis for han vil jeg si.

Etter filmen snakket vi om slutten, og hvor skuffet vi var. Det var ikke slutten vi ville valgt, nei-nei, not at all. Men det er nok ikke vi som bestemmer slikt, dessverre. Vel utenfor bilene våre må vi jo selvfølgelig børste av dem. Snøen er kommet nå, og jeg tror den har et ønske om å bli. Dermed var børstingen i gang til Sam & Daves Soulman. Setter litt stemning på børstingen syns jeg, når vi kan synge karaoke samtidig som folk som går forbi ler. Jepp!

Ikke mitt mest givende innlegg, men det er greit. For en herlig kveld det var allikevel!

Jeg satt så stille og pent jeg kunne på en forelesning i dag. Foreleseren snakket i vei om nordiske språk og språk i norden (det er en vesentlig forskjell, må vite). Vi får se på inndelingene og hvor språkene stammer fra. “Visste du kanskje at …” Jada, jada…

Plutselig begynner han (foreleseren altså) å snakke om førhistorisk norsk skriftspråk: Runene. Og jeg tenker litt for meg selv: Hvem i all verden har bestemt at runene er førhistoriske? Hvis vi ser på oppbyggingen av ordet; før og historisk, vil jo dette si at vi snakker om noe som kom før historien. (Ja, jeg kverulerer, jeg også skjønner at man ikke skal ta ting SÅ bokstavelig alltid. Det er bare et poeng om hvor dumt ordet i seg selv er.) Og ingenting kan vel egentlig være før historien? Hva er det eventuelt som er før historien? (Tydeligvis runene…)

På denne måten tenker jeg at når jeg blir gammel og skal fortelle mine barn og barnebarn om mitt liv, skal jeg også velge bort ting fra livet. De skal være førhistoriske og derfor før historien og i mine øyne er ting som er før historien ganske ubetydelige. Det blir dermed kanskje en veldig selektiv historie, men i hvert fall vil jeg være fornøyd med den om ikke annet. Så hvis dere er gjemt og glemt (hoho, sjekk riminga på høygir her) må dere ikke fortvile. Dere er nok i minne, men dere er førhistoriske.

Kanskje er jeg førhistorisk for noen jeg også…?

Så … takk for i dag!

I morgen er det første dag tilbake på Blindern…

Derfor har jeg dedikert denne dagen til å tenke på ting som irriterer meg. Du ser vel det logiske i det? Så la oss ikke kaste bort tiden:

Lise sin liste over ting som har irritert henne hittil i totusenogsju (ikke i prioritert rekkefølge):
- De typen håndkler som ser fancy og flotte ut. Du bare ser at de er ufattelig dyre, og når du tørker deg er du omtrent mer blaut enn du var før du begynte med tørkingen. Håpløst!
- Folk som absolutt MÅ dytte på svingdørene på kjøpesentre. VEIT DERE IKKE AT DE STOPPER HVIS DU DYTTER PÅ DEM?
- Mennesker som går saktere enn meg når jeg tusler rundt i Karl Johan/på kjøpesntre/eventuelt andre steder.
- ZTV. Hva er det med lyden der egentlig? Klarer de ikke sende lyd og bilde samtidig eller?
- Militæret. Hvorfor i all verden? Norske gutter er ikke skikket til å krige uansett. (No offence boys, eller kanskje litt.)
- Folk på t-banen som snakker så altfor høyt. (JADA, alle dere som syns jeg snakker høyt når jeg blir ivrig, JADA) Men folk på t-banen som snakker høyt er ikke meg. Og da er det ikke greit.
- Internett. I hvert fall når PC’en min forteller meg at jeg har internett når jeg ikke har det.
- IP-adresser. FAEN TIL MAS!
-Prison Break. Jeg er vel én av de få som ikke har sett det. Og nå er de ute etter meg. Det er en konspirasjon. GÅR DET NOE ANNET PÅ TV3 ENN PRISON BREAK ELLER? Det er jo faen meg på den kanalen til enhver tid. Bortsett fra når det er:
- Dr. Phil. Hva er det med mannen? Han ser riktig nok ut som en koselig bestefar. Men faen for en gubbe. Ikke bare vrir og vender han på ting slik at folk svarer på en måte som gjør at han kan si: “That isn’t right!” (Det er noen som ikke vil ha ærlige svar og stiller spørsmål deretter; neida, de stiller spørsmål som gir dem svarene de vil ha.) Men han reklamerer for de jævla bøkene sine i annenhver setning.
- Nyttårsforsetter (D’oh; les forrige innlegg).

 Men siden jeg nå virker som den sinteste lille piken i NATO, har jeg tenkt til å fortelle noe om de GODE tingene så langt i år:
- Sabrina (som er en ordentlig ålreit bøddi å ha)
- Carina (som er en god filmpartner og som bor passelig nærme nå)
- Torsten (som er den han er, og godt er det)
- Stephanie (som er litt langt unna, men ufattelig koselig å tenke på)
- Pappa (som gjør veldig mye for meg)
- Det at jeg bor i Oslo
- Free Record Shop (jeg kjøper for mange filmer, men jeg liker det)
- Vann
- Pinnekjøtt

 Jepp-jepp. Halleluja osv.

Over og ut!

Ja, da var vi i totusenogsju. Herlig. Jeg føler forandringene på vei. Jeg føler at dette bare må bli et vindunderlig år. Særlig etter at jeg har sendt alle kjedemail og SMSer videre. For gud vet at hvis jeg gjorde det, ville dette bli et fantastisk år hvor jeg vinner i lotto, finner den perfekte kjæresten, står på alle eksamner, blir invitert på de kuleste festene og absolutt ikke kommer til å drite meg ut eller dø.

Jada, så da vet dere det. Dette er bare nødt til å bli det mest fantastiske året i mitt liv. Bladi-bladi-blah.

Åja, glemte jeg fortelle at jeg ikke har nyttårsforsetter om å slutte med ironi, sarkasme og slikt tull? Nyttårsforsetter er ikke noe for meg. Jeg kan selvfølgelig ha et nyttårsforsett om at jeg ikke skal dø, eller at jeg har tenkt til å ha påskeferie… Jeg har uansett ikke helt skjønt greia med nyttårsforsetter, folk har dem, men holder dem sjeldent. Og når de bryter dem, hva er det de gjør med seg selv som straff?
Og hvorfor må man starte det nye året med å lage løfter som man antageligvis ikke holder? Man blir jo bare deppa av det. For en trist start på året. Man kan jo heller vente til det har gått noen måneder. Som for eksempel påskeforsetter. Da er man godt igang med jobb, skole, danking eller hva man måtte gjøre til daglig, man har sett litt hva man kan vente seg og dermed sette seg mål utifra det. Personlig syns jeg det høres mye lurere ut…

Anyways… Jeg er ikke her for å snakke om dette. Egentlig er det midt på natta og jeg er ikke her for å snakke om noe som helst. Jeg skal nemlig prøve å starte dette året ordentlig. Trimme mer, studere hardere, skaffe meg jobb, spise sunnere…

Ja, som om det skjer!

Godt nyttår da folkens! Om enn litt seint, så kom det nå i hvert fall…