At jeg (ikke) har humor
Knusende.
Morsom? Jeg? Personlig syns jeg at jeg at jeg er verdens festligste person. At andre er uenige bryr meg midt bak mål.
Det var ikke før jeg her en dag fortalte en vits, som jeg selv syntes var kjempekul og vanvittig morsom, og ingen lo jeg skjønte at jeg kanskje ikke var den klovnen jeg ga meg ut for å være. Lamslått av tanken på at jeg ikke var morsom gikk jeg vekk fra vennegjengen min for å foreta litt seriøst tenking. Kunne jeg virkelig alle disse årene ha tatt feil? Var jeg virkelig ikke den morsomste personen i hele vårt univers? Jeg mener, så lenge jeg har det gøy så er det jo det samme for meg om andre syns det er gøy. Men jeg har på en måte alle disse årene hatt ett inntrykk av at jeg bærer med meg en viss humor.
Og hva da med den responsen jeg har fått av Stephanie alle disse årene. Jeg tuller ikke… Hun er mitt mest trofaste publikum. Hun ler av alt jeg sier når hun først er i gang med å le.
Det er som du ser på TV; Americas Funniest Videos and so on… Programlederene har fått et manus antageligvis, og det de sier skal liksom være morsomt. Men det er ikke det. Allikevel ler folk. Jeg antar det er som Bob Saget sa en gang i tiden: I’m not really funny. I can say anything and the audiens still laughs. Just look: Hey people!” Og publikum lo de. Er det sånn det fungerer Stephanie? ER DET? Er det fordi jeg SER morsom ut? Eller frodi du bare er den personen som ler av ingenting? Jeg har flere ganger prøvd å forestille meg hvordan jeg ser ut når jeg prøver å være morsom eller hva jeg sier, men jeg husker ikke slikt i etterkant. Det bare faller meg veldig naturlig å si ting. Ofte litt frekke kommentarer, noen ganger selvironiske. Men jeg kan egentlig ikke komme på hva jeg har sagt i ettertid.
Ja, jeg får bare leve i uvitenhet. I den uvitenheten om at jeg kanskje ikke er klassens klovn eller hun morsomme i vennegjengen.
20 December, 2006 klokken 6:46 pm
Du ER morsom, Lise!
Hvis noen forteller deg noe annet, så bare husk alle de gangene vi har vært sammen! Har vi noen gang prata sammen i over ti minutter uten at vi har ledd? Nei, jeg mener så ganske bestemt å huske at vi pleier å le uansett hva. Fordi du er morsom!
Digger deg og humoren din!
Keep on writing! I’m loving it!
Kjempeglad i deg!
Klem fra Carina
26 December, 2006 klokken 9:40 am
En gang i tiden var det en jente jeg ville ha. Av en eller annen grunn så på episode etter episode av på Jay Leno og studerte hvordan han fortalte vits etter vits og fikk publikum til å le. Så sto jeg plutselig på badet og øvde meg på å fortelle speilet vits etter vits etter vits.
Noen dager senere sto jeg plutselig forran den søte jenta og veninnene hennes og fortalte en vits og alle lo, så jeg kjørte på med en innøvd rekke vitser og mystisk nok lo jentene mer og mer og så gikk det noen timer og plutselig lå jeg tilsengs sammen med jenta og strøk hun over ryggen og kysset henne ømt på panna.
Humor fungerer. Jeg aner ikke hvorfor, men kan ihvertfall med sikkerhet si at hvis du får noen til å le, så øker det muligheten for å få kysse dem ømt dramatisk.
8 January, 2007 klokken 8:26 pm
Petter, takk for det… Skal prøve å huske på det
Hehe
Carina…
Hehe
Takk for at du holder selvtilliten oppe ;P
Glad i deg…
9 January, 2007 klokken 8:04 pm
Humor og latter er i og for seg noe av det viktigste man har her i livets løp, det smitter over på andre og gjør vanskelige situasjoner lettere å tolerere. Men samtidig er det veldig vanskelig å være morsom mot de man vil skal le, de man virkelig vil skal synes du kan få dem til å le, for de personene som klarer å få deg til å le når man er nede. Det er de som man virkelig bør ta vare på, det er de personene som kan redde deg.
Så det er ikke noe rart at det Petter sier i sin kommentar, har noe i seg, at man i denne verden da kan havne til sengs ved bruk av humor, for det skaper trygghet, den som ler, så lenge det er ekte, føler at man er trygg, og sikker, at personen vil gjøre livet bedre og ikke verre. Det er derfor en liten feil kommentar, en lite snev av tvil og syting, kan ødelegge den situasjonen som for fem min siden var helt på topp, plutselig er helt bånn.
For meg så er en humor på bølgelengde med de man sosialiserer med det viktigste i enhver relasjon, eksisterer det ikke noen form for humor, så er det ingenting å hente, bare tom luft, tomme ord, og et vakuum av manglende forståelse.
Tenk etter på deler av livet, hvor du har havnet i en situasjon hvor den du virkelig vil at skal like deg, den ene måneden er helt på linje med deg humormessig, flørtingen går som bare det, og alt er lykke. Så sniker det seg inn en kald bris med seriøsitet og tvil, av ulike årsaker, plutselig er vil hun/han ikke le mer, eller gi like svar, selv om du oppfører deg på samme måte som måneden før.
Det som har forsvunnet er tryggheten i humoren, tvilen har tatt overhånd, og relasjonen er plutselig helt enormt vanskelig. Det eneste som bedrer den, er hvis man havner i en god samtale, hvor humoren igjen glir frem. Da stiger ting raskt igjen.
Humor, et mystisk fenomen, men det viktigste våpenet vi har!
(Og btw Lise, jeg synes du er morsom, soveposetrekk på hodet, er faktisk ganske moro!)