“Så var vi heldige med været da” (En begravelse)
Nå er ikke jeg den personen som har vært i flest begravelser. Men derimot var jeg i en i går (fredag). Så jeg har prosedyren friskt i minne. Jeg har egentlig bare vært i to-tre begravelser, noe jeg kanskje skal prise meg lykkelig for. I går innså jeg hvor viktig en prest faktisk er i en slik sammenheng. Helst vil vi at han skal kjenne til vedkommende, ikke bare få noen stikkord av familien. Vi vil han skal kunne snakke fra hjertet når han forteller om hva for en bra kar/dame han/hun var. Da vil det få en type lidenskap som en fremmed ikke vil kunne finne. OG det fanger tilhørerene. Ikke minst. Mens jeg satt med venner og bekjente og sa farvel til Even, begynte jeg å tenke på min egen død. Jeg oppdager fort at dette er noe som antageligvis har ligget i bakhodet en stund, for jeg har klart for meg hvilke sanger jeg vil skal bli spilt. Jeg veit hva slags mat jeg vil ha, og jeg veit at jeg vil at folk skal le. Jeg vil at folk skal huske den morsomme og gode siden ved meg, og kunne smile av den. Jeg vil at de skal slippe å tenke på at jeg faktisk er død, men jeg skjønner at det er en smule vanskelig å få til.
Jeg rives tilbake til ordene “… men størst av alt er kjærligheten”, noe som inngår i en frase om tro håp og kjærlighet. Presten snakker videre om kjærlighet, den typen kjærlighet vi finner når vi gjør ting som virkelig gleder oss. Den kjærligheten som vi får av andre, deler med andre eller gitt til andre. Jeg tenker; “dæven, denne presten er god.”
Så kommer det brutale slaget: “… men Even er ikke med oss lenger. Even er DØD.” De grusomme ordene som ingen egentlig vil høre. Det er hardt og brutalt og det første som slår meg er; hvordan i helvete kan han stå der å være så ufølsom? Men jeg fatter, jeg fatter så inderlig vel … det er viktig at dette treffer oss, at det kommer som et slag i trynet. Det hjelper oss med å innse, akseptere faktumet.
Stillheten når klokkene ringer er alltid tyngende, samtidig som det er noe godt ved dem. De representerer på en måte noe. Uten at jeg skal gå inn på hva, slikt vil variere fra menneske til menneske. Familiemedlemmene bærer kisten ut. (Og jeg kommer på et grusomt klipp jeg så på Americas Funniest Homevieos: Folk bar kiste -> folk mistet kiste. Det er en morbid humor som ikke er morsom, med tanke på at det ligger et menneske i kista. Hadde det ikke gjort det hadde jeg sikkert ledd. Men … du skjønner?)
Tida ute ved grava syns jeg er noe av det verste. I hvert fall å se kista bli senka ned i grava. Og kondolanserunden etterpå. Her kommer jeg som en fremmed for dem og skal kondolere. Og de veit ikke om jeg er der fordi jeg følte jeg måtte eller fordi jeg virkelig bryr meg.
Jeg bryr meg. Virkelig.
