En (innimellom varm) kynikers verden

Som dere kanskje ser er jeg ikke spesielt god til å vedlikehoplde denne bloggen. Det gjenspeiler seg kanskje i visse andre områder av livet mitt også? Tja, ikke vet jeg.

Nå er i hvert fall sommeren her med is, bading, grilling, utepils og alt det andre som henger sammen med det. Som for eksempel bursdagen min. Yeah! 20 år. Det skal bli den feteste sommeren assa, kan kjøpe sprit sjæl og være skikkelig kul liksom… D’oh. Selvfølgelig er det jo greit å kunne kjøpe det man trenger på polet selv, men det er ikke akkurat som om det har vært vanskelig å få tak i tidligere. Dessuten har jeg en stor ball med tvil i magen som forteller meg at jeg fortsatt kommer til å føle meg som en 16-åring. (Noe jeg for så vidt har gjort de siste åra…) Å bli 20 er antageligvis ikke så jævlig kult. Du kommer inn på steder hvor det er 20-årsgrense, men da vil man antageligvis bare hige etter en høyere grense. Og det er antageligvis som de sier; Forskjellen fra et 18-årssted til et 20-årssted er jentene. Guttene er de samme. JIPPPI! Enda skal jeg ikke være kvitt de sleskete, ekle folka? Jaja… That’s life.

Nå er det sommer og sol ute. Jeg skulle vel gjerne sagt det er herlig; men jeg foretrekker jo å sitte her, mens jeg klager over at det er for varmt. Kanskje jeg skulle stikke et bein utenfor døra?

 Takk for i dag. Beklager for manglende innlegg tidligere og for at dette innlegget blei så tamt. Det er bare slik det er, jeg kan ikke være like genial hver gang. Som jeg sier når jeg spiller spill eller er med på konkurranser: “Må la andre vinne litt også.”

Jada, det er lenge sida sist gitt… Så jeg tenkte jeg skulle oppdatere litt.

Har det skjedd ting sida sist? Så klart det har. Jeg har kanskje ikke vært på sportsbar og snakket noe mer med middeladrene menn, men jeg var på Snoop og Diddy-konsert. Who would have thought, right? Men jeg blei faktisk positivt overraska. I bunn og grunn er det ikke konserten som er poenget med den hendelsen. Det var Sabrina sin kommentar på vei til spektrum: “Håper ingen ser at jeg har røde sokker.” (Oh no, what if they did?!?!) Det hadde selvfølgelig vært katastrofe, sant?

Så vil jeg gjerne bruke litt tid på å skrive om gutter. Ikke én spesiell, men gutter generelt. Jeg er selvfølgelig klar over at mange gutter ikke vil kunne plasseres i denne generaliseringen. Jeg er ikke så full av fordommer mot gutter at jeg tror de alle er like. Men dene typen gutter er de som sier de kan vente på deg for alltid, men uka etter allikevel har funnet seg ei ny dame. Jeg sier jo ikke at de faktisk SKAL vente på henne for alltid, men hva med å si ifra når de ikke gidder mer? I stedet for å bare unngå henne. Jeg kommer antageligvis aldri til å skjønne meg på gutter. Men det skal sies at jenter antageligvis ikke er mye bedre. Det er mye drama med jenter, helt klart. Men for MIN del, så prøver jeg alltid å i det minste være ærlig, fortelle folk hvordan det ligger an, sant? Men kanskje jeg nå har nådd et punkt hvor jeg skal prøve noe nytt? Noen damer som melder seg?

Nok om det …

Jentesnakk har det jo vært nok av i det siste. Og ei venninne (neida, jeg skal ikke si hvem, for hun var litt flau) snakket om en bok hun hadde lest (som, ja, jeg og Stephanie hadde gitt henne). Og uten for mye detaljer så kom vi inn på dette fordi vi snakket om is. Vi skulle nemlig kjøpe oss is (været har vært så fint i det siste vettu), og så sier hun at hun har is i frysern. Men den var visst ikke til å puttes i munnnen, no sir. Den geniale kommentaren hennes, er århundrets kommentar by the way, var som følger: “Den er til å putte i tissen”. Jeg har aldri ledd meg så skakk i hele mitt liv. Og etter en stund så gikk vi og kjøpte is. Den typen man spiser og putter i munnen.

Dette blir nok ikke en veldig lang oppdatering (beklager så meget), men jeg håper du fant den sånn passe interessant uansett…

Nå er det snart påske og påskeferie og jeg tar imot alle påskeegg med et smil, for det ser ikke ut til at jeg får noen i år. Ja, bu-hu meg.

Helt til slutt må jeg jo få sagt at jeg og Sabrina har kommet opp med en ny variant av yatzy. Den har vi døpt taper-yatzy og allerede her kan man jo få et hint om hva som er poenget. Om igjen å få minst poeng! Men for at man ikke skal kunne svindle seg til en seier ved å f.eks ikke spare på noe som helst  derfor stryke overalt, lagde vi noen regler. I første runden må du spare på 1′erne hvis du får noen og 2′erne hvis du får noen osv. I neste runde får du full pott hvis du feks ikke får et par, to par osv. Det endte jo selvfølgelig med at vi fikk høyere poengsummer enn noensinne og taper-yatzy gikk jo litt i mot seg selv. Men det var artig for oss alikevel. Sånn passe overtrøtt og med en nyutviklet måte å “kaste” terningene på. I stedet for å faktisk kaste dem, rister du dem i henda og slår hånda (med terningene i) ned i madrassen (ja, vi satt i senga) slik at terningene ligger der med de tallene som gjelder opp. Like artig hver gang vi banka terningene ned i madrassen. Jepp-jepp…

I morra skal vi nemlig kjøpe sprit og kritt og hoppe paradis. Hvor herlig blir ikke det?

Takk for i dag, over og ut!

Så var vi ute og så Liverpool mot Barcelona på BelFry’s. Koselig nok det, noen pils rikere (eller fattigere, alt ettersom…) kom vi (ja, jeg og Sabrina) i kontakt med to karer. Det var riktignok etter kampen og etter at Sabrina hadde driti seg ut når det gjaldt t-banetidene. (Når klokka er 23:20 er den ikke ti på halv ett nei, den er ti på halv tolv! Selv om hun hele kvelden sa vi måtte gå kvart over elleve. Forstå det den som kan.) Men uansett… mens jeg var ute og tok litt frisk luft med Erik, hadde Bjarte snakka til Sabrina (som forøvrig satt helt i sin egen verden og ikke fikk med seg noe som helst før han nærmest ropte henne i øret) og spurt henne om hva hun dreiv med. Så når vi kom inn igjen, og Erik måtte gå fordi, ja, han skulle vel hjem, blei vi sittende og snakke med Bjarte og Håvard (som de het, selv om de måtte påpeke at vi ikke hadde spurt dem om navnet deres før vi nesten skulle gå). De var jo egentlig to koselige karer, som spurte oss hva vi dreiv med. Og når vi kom inn på at jeg studerer nordisk (noe Sabrina syns er ufattelig kjedelig) og at jeg derfor liker å skrive. “Lise har jo blogg”, sier Sabrina, og før jeg vet ordet av det, har de fått adressen til siden. Jada, de spør jo litt om hva jeg skriver om da … Ja, hva skriver jeg egentlig om? Tanker som burde forbli usagte? Andre ting? Barnslige? Tja, denne bloggen er jo meg i et nøtteskall egentlig.

I baren sitter det en kar som sikkert oppfant dette med rørleggersprekk. En liten stund vurderte jeg å gå bort å legge en femtiøring i sprekken, men før jeg fikk summa meg hadde han reist seg opp. Litt kjipt, men jeg veit jo ikke om jeg hadde gjennomført det da. Men jeg hadde en skikkelig umorsom (neida, ikke et ord, men jeg bruker det allikevel; HAH), men morsom for meg, kommentar i mente. “Jeg visste ikke hvor jeg skulle legge driksen, før jeg så deg” Ha-ha, really funny, right? Nei.

Men etter å ha snakka med Bjarte og Håvard i en liten stund bestemte vi oss for å rekke t-banen (studenttiden gir ikke rom for taxi), og som alltid snakka jeg og Sabrina bare om crap på t-banen. Sabrina kommer opp med et dilemma til meg: “Hvis du fikk mensen, ville du latt det blø gjennom og gått med blod på buksa uten muligheter for å skjule det, eller ville du satt deg på huk og fått på plass en tampong?” Jeg kunne ikke annet enn å le og fortelle at dette måtte på bloggen. Men dere skulle bare visst hvor lenge jeg strevde for å komme på det igjen nå når jeg skriver. Jeg spurte Sabrina også men vi kom ikke på det. Istedet kom vi på andre ting vi snakka om på Peppe’s tidligere på kvelden. Som for eksempel som at Sabrina hadde sølt i hakket… Riktignok var det ikke helt slik det var, men det var et hakk i bordplata foran henne og hver gang hun så det trodde hun at hun hadde sølt der. Men så var det bare et hakk. Jeg hørte (selvfølgelig) feil, og trodde hun hadde sølt i hakket. Når gjenopptok dette i dag kom vi på en eller annen måte frem til “Sølt i hakket og klump i buksa”, ikke spør engang. Jeg veit ikke hvorfor. Og du som leser dette syns sikkert det høres ufattelig barnslig og kjipt ut, men (jeg lover) jeg og Sabrina lo oss nesten blaute i buksa.

Så for å oppsummere gårsdagen har vi lært at karer på 36 år ikke nødvendigvis prøver å komme ned i buksene våre, at t-baneturer kan være morsomme, at noen øl er bedre enn ingen øl og at siste t-banen går sånn ca ti på halv tolv … eller var det ti på halv ett, kanskje ..?

 Takk for i dag, over og ut!

Du vet hvordan du tenker at du er helt gal? Bare fordi du har tenkt noe spesielt, eller gjort noe rart mens du var alene? Kanskje er du gal … eller kanskje alle andre tenker akkurat som deg …

Jeg og to venninner hadde et lite vorspiel på lørdag, før vi skulle ut. Vi drakk, som man jo så ofte gjør på vorspiel, og, som kjent når man drikker, snakket vi om løst og fast. Etter hvert kom vi inn på det at man ofte tenker tanker man helst ikke vil snakke høyt om. Du vet når du tenker at du lurer på hvordan du ville reagert hvis du havnet i en absurd situasjon, at du har fem forskjellige unnskyldninger for å slippe unna akkurat den situasjonen. Jeg vet at jeg for eksempel, da jeg var litt yngre, hadde unnskyldninger og løsninger på alle mulige scener. Hvis jeg løy (du vet ungdommer lyver faktisk endel, særlig for sine foreldre) og noen tok meg i den løgnen, så hadde jeg kanskje tre ulike scenarioer klare for å forklare hvorfor det kunne VIRKE som om jeg hadde løyet. Selvfølgelig er det jo sjeldent at man faktisk må bruke disse unnskyldningene.

Videre kom vi inn på dette med hvordan ting hadde vært om man virkelig kunne være seg selv. Særlig for oss jenter. Gutter tror jo at jenter ikke slipper ut gass som lukter vondt og at vi driter blomster. Beklager å møtte ødelegge den illusjonen, gutter, men det er nok ikke slik det ligger an. Stephanie (hun som ler av alt jeg sier og gjør, vet dere) snakket i vei om den gangen en gutt trodde hun hadde slippet en liten braker, og når hun sa det ikke var henne hadde han syntes at det var dumt. Fordi han hadde syntes det var kult hvis ei jente hadde driti (sånn nesten bokstavelig talt) og ikke brydd seg. Det ødelegger igjen vår illusjon om gutters illusjon om oss. (Kronglete, hva?) Så, hvis vi tror at gutter ikke liker at jenter er seg selv til den graden, og det allikevel er gutter som syns at slikt er helt greit, lever vi jo i et stort dilemma. hvordan veit vi hvem vi kan være oss selv med, helt og fullt ut, og hvem kan vi ikke være oss selv med så mye? Det finnes jenter som ikke engang tør spise foran gutten de liker (for gud, hva om vi søler på genseren? Det hadde jo vært krise).

Men jeg har sporet litt av, det å prompe foran folk er ikke akkurat det mest absurde man kan gjøre. Hva med det å gjøre ting man blir flau over når man er helt alene? Og; jeg snakker ikke om prektige piker som blir flaue over sin første masturbasjon eller når man ser noe på tv som man relaterer så mye til at man blir smårød i kinnene. Det kan være noe så enkelt som at man står foran speilet og pusser tennene, fikser håret, sminker seg og plutselig legger merke til at man fører en dialog med seg selv. Eller hvis man ler av sine egne vitser. Det hadde vært ganske flaut HVIS det hadde vært noen der. Hvis vi da går tilbake til Stephanie (ja, hun som ler av alt jeg sier, vet dere): Hun stod for eksempel og klina med en kar, og når han blei litt fysisk intim med henne slik at han kunne gjette seg til hennes BH-størrelse, tenkte hun for seg selv: “Oi, nå kjenner han hvor små puppene mine egentlig er”. Dette fører til at hun ler for seg selv, i sitt eget hode.

Skrullete tenker du kanskje nå, men jeg er ikke så enig. Slikt gjør jeg jo hele tida. Nå skal det ikke være en hemmelighet at humor (eller i hvert fall det JEg ser på som humor) er mitt skall. Jeg spøker om meg selv, med meg selv, om ting, om situasjoner omtrent hele tida. OG særlig når jeg er usikker på meg selv, eller situasjonen jeg befinner meg i. Og kanskje er det ikke så merkelig at folk gjør ting som er skrullete, smågale eller sære. Liker vi ikke alle å få oppmerksomhet? Å få vite at folk legger merke til oss? Jeg for min del syns i hvert fall det var veldig ålreit når venninnene mine kalte meg sær. Når de fortalte meg at de syns jeg var annerledes og kanskje litt skrullete. At de følte de var normale, at de kanskje ikke hadde slike sære personlige egenskaper. Det fikk meg til å føle meg spesiell og annerledes. Innimellom føles det godt.

Og før jeg avslutter for i kveld har jeg bare én ting å si til Stephanie og Sabrina: Kanskje dere føler at dere er normale, men jeg er uenig. Dere må være faens sære for å holde ut med meg til en hver tid. Men tusen takk for at dere gjør det (uten å bli for sentimental).

Over and out for now!

Det å sitte på t-banen rett ovenfor en kar med piercinger i leppa, mellom øynene, med svart langt hår og svarte klær; det er ikke bare-bare. Man ser det med en gang at folk gir oss “det” blikket. Du vet … “Han og hun sitter rett ovenfor hverandre (de ser kanskje ikke på hverandre, de snakker ikke sammen, de sitter begge og hører på musikk og er egentlig ikke så interessert i hverandre, men …) de kjenner hverandre. Helt klart. Bare se på dem!” Ja, da. Det er jo selvsagt. No irony, I promise. Om det bare hadde vært én person som gav oss “blikket”, hadde det vært en annen sak, men når alle i hele vogna ser på dere (bortsett fra de som så at vi kom på på forskjellige stasjoner selvsagt) og ytrer det samme blikket …

Selvfølgelig bryr det meg ikke så mye, men det får en til å tenke. Tenke på hvor lite som skal til før du er dømt nedenom og hjem. Ja, for vi er alle satanister, goth, hekser eller trollmenn. No doubt about it.

Det er jo noen fordeler også med hele denne tåpelige greia da. Det er ingen som tør å sette seg ved siden av oss. Vi er jo så skumle, ukjente, hvem vet hva vi kan finne på. Plutselig setter vi fyr på oss selv og hopper opp (gale som vi er) for å løpe fra person til person, fordi kanskje vi kan sette fyr på dem også. Og før de vet ordet av det har vi plukket opp teletubbie-bamser for å rive av dem hodet og spise fyllet. Deretter henter vi frem et lite glass med blod (vi har alltid blod på oss) til å skylle ned resten av teletubbien.

Jeg veit ikke helt hvordan det er med deg (ja, du, ja), men jeg har en frikete tendens til å snakke med meg selv når jeg er alene. (Jada, alene, jeg er kanskje litt skrullete, men her ikke helt der enda.) Ikke slik at jeg fører samtaler og spør meg selv om været, men hvis jeg for eksempel skal gjøre skolearbeid (du vet, jeg som studerer så hardt) så skjer det innimellom at jeg snakker litt for meg selv: “Hvilken side var det? Ja, 202, Welhaven, Digtets Aand. Skal vi se, der! Ok … Hm, nei, jeg leser det etterpå.” Dette er en typisk Lise-snakker-med-seg-selv-setning. Eller alltid når jeg skal gå ut fra hybelen: “Lise, har du husket alt? Lommebok, nøkler, nøkkelkort, mobil, månedskort … Jepp!” og når jeg låser døra: “Nå har jeg låst” Det skjer selvsagt ikke alltid at jeg sier dette, men det er noe ved å ha sagt at jeg låste som er beroligende. Når man har sagt det er det liksom lettere å huske det hvis man i etterkant lurer på om man husket å låse. Eller når du pakker ting og skal på reise. Husket jeg tannbørsten? Ja, for det sa jeg rett etter tamponger, tanntråd og tannkrem.

Du tenker enten nå at jeg er riv ruskende gal, eller så puster du lettet ut og er glad for at det finnes noen andre som deg … eller kanskje du tenker: “Ja, jeg trodde dette var vanlig blant folk. Alle gjør da slikt.” Ja, kanskje så, men vi har i grunnen ikke kommet til den merkelige delen med dette.

Innimellom når det skjer at jeg snakker litt for meg selv (ja, jeg sier FOR meg selv og ikke TIL meg selv) så kommer det på engelsk. Jeg skal innrømme at jeg ofte tenker litt på engelsk også (uansett hvor rar det gjør meg). Men jeg syns innimellom at engelske ord har mer uttrykk enn norske, og innimellom kommer jeg ikke på det norske ordet derfor bruker jeg det engelske. Men dette er jo i grunnen ikke noe som skjer kun når jeg er alene, jeg bruker stadig engelske ord og fraser.

 Ja, ja. Bare en tanke i studeringen. Jeg tror jeg må lese videre. Bøkene leser ikke seg selv (har jeg hørt i hvert fall).

 Over og ut!

Ja, jeg skal bare innrømme det med en gang; jeg liker jentefilmer. What a shocker.

Men dette innlegget skal i bunn og grunn ikke handle om filmen i seg selv. Jeg og Sabrina hadde date i kveld. Noe som i og for seg var kjempekoselig. Vi havna midt i et bursdagsselskap for alle fjortissene i Lillestrøm og fikk den kjekkeste kelneren, som for øvrig het Thomas. Kall meg Shallow Lise, men han var godt for øya. Vi begynte jo straks og snakke om hva slags person han var; “sikkert klyse, en sånn type som veit han er kjekk.” Vi kom derfor inn på klesstilen og dermed fant vi ut at Kelner-Kjekkasen kanskje tok seg best ut i Peppe’s-uniformen sin. “Honey, wear that uniform to bed, please”.

Men vi kom oss til slutt ut fra Peppe’s, etter Oreo Dream og greit med driks til kelneren. Yum!

Vel inne på kinoen havner vi rett foran noen gutter. Som høylytt nok nevner at de er på jentefilm. Antageligvis mest for å gjøre oss alle klar over hva de er klar over. Topp! Da vi alle var velinformert kunne vi kanskje følge med på filmen?

Man fikk jo straks flashbacks til Kelner-Kjekkasen da filmen startet og John Tucker er ingen ringere enn Gartneren med stor G fra Desperate Housewives (altså Jesse Metcalf). Jeg har aldri fulgt noe særlig med på Desperate Houswives, MEN jeg har hørt mye om den kjekke Gartneren.

Til min ergrelse, sånn ca midt i filmen/siklinga, begynte en av de jentefilmseende guttene å riste på beinet, som tilfeldigvis var støttet på ryggen på min stol. Herlig. Jeg elsker mennesker som ikke tenker over slikt. Det er bare så deilig med den massasjedurende følelsen jeg får av å sitte og riste som en nesten utgått dildo. Mmm… Men det gikk jo over til slutt. Heldigvis for han vil jeg si.

Etter filmen snakket vi om slutten, og hvor skuffet vi var. Det var ikke slutten vi ville valgt, nei-nei, not at all. Men det er nok ikke vi som bestemmer slikt, dessverre. Vel utenfor bilene våre må vi jo selvfølgelig børste av dem. Snøen er kommet nå, og jeg tror den har et ønske om å bli. Dermed var børstingen i gang til Sam & Daves Soulman. Setter litt stemning på børstingen syns jeg, når vi kan synge karaoke samtidig som folk som går forbi ler. Jepp!

Ikke mitt mest givende innlegg, men det er greit. For en herlig kveld det var allikevel!

Jeg satt så stille og pent jeg kunne på en forelesning i dag. Foreleseren snakket i vei om nordiske språk og språk i norden (det er en vesentlig forskjell, må vite). Vi får se på inndelingene og hvor språkene stammer fra. “Visste du kanskje at …” Jada, jada…

Plutselig begynner han (foreleseren altså) å snakke om førhistorisk norsk skriftspråk: Runene. Og jeg tenker litt for meg selv: Hvem i all verden har bestemt at runene er førhistoriske? Hvis vi ser på oppbyggingen av ordet; før og historisk, vil jo dette si at vi snakker om noe som kom før historien. (Ja, jeg kverulerer, jeg også skjønner at man ikke skal ta ting SÅ bokstavelig alltid. Det er bare et poeng om hvor dumt ordet i seg selv er.) Og ingenting kan vel egentlig være før historien? Hva er det eventuelt som er før historien? (Tydeligvis runene…)

På denne måten tenker jeg at når jeg blir gammel og skal fortelle mine barn og barnebarn om mitt liv, skal jeg også velge bort ting fra livet. De skal være førhistoriske og derfor før historien og i mine øyne er ting som er før historien ganske ubetydelige. Det blir dermed kanskje en veldig selektiv historie, men i hvert fall vil jeg være fornøyd med den om ikke annet. Så hvis dere er gjemt og glemt (hoho, sjekk riminga på høygir her) må dere ikke fortvile. Dere er nok i minne, men dere er førhistoriske.

Kanskje er jeg førhistorisk for noen jeg også…?

Så … takk for i dag!

I morgen er det første dag tilbake på Blindern…

Derfor har jeg dedikert denne dagen til å tenke på ting som irriterer meg. Du ser vel det logiske i det? Så la oss ikke kaste bort tiden:

Lise sin liste over ting som har irritert henne hittil i totusenogsju (ikke i prioritert rekkefølge):
- De typen håndkler som ser fancy og flotte ut. Du bare ser at de er ufattelig dyre, og når du tørker deg er du omtrent mer blaut enn du var før du begynte med tørkingen. Håpløst!
- Folk som absolutt MÅ dytte på svingdørene på kjøpesentre. VEIT DERE IKKE AT DE STOPPER HVIS DU DYTTER PÅ DEM?
- Mennesker som går saktere enn meg når jeg tusler rundt i Karl Johan/på kjøpesntre/eventuelt andre steder.
- ZTV. Hva er det med lyden der egentlig? Klarer de ikke sende lyd og bilde samtidig eller?
- Militæret. Hvorfor i all verden? Norske gutter er ikke skikket til å krige uansett. (No offence boys, eller kanskje litt.)
- Folk på t-banen som snakker så altfor høyt. (JADA, alle dere som syns jeg snakker høyt når jeg blir ivrig, JADA) Men folk på t-banen som snakker høyt er ikke meg. Og da er det ikke greit.
- Internett. I hvert fall når PC’en min forteller meg at jeg har internett når jeg ikke har det.
- IP-adresser. FAEN TIL MAS!
-Prison Break. Jeg er vel én av de få som ikke har sett det. Og nå er de ute etter meg. Det er en konspirasjon. GÅR DET NOE ANNET PÅ TV3 ENN PRISON BREAK ELLER? Det er jo faen meg på den kanalen til enhver tid. Bortsett fra når det er:
- Dr. Phil. Hva er det med mannen? Han ser riktig nok ut som en koselig bestefar. Men faen for en gubbe. Ikke bare vrir og vender han på ting slik at folk svarer på en måte som gjør at han kan si: “That isn’t right!” (Det er noen som ikke vil ha ærlige svar og stiller spørsmål deretter; neida, de stiller spørsmål som gir dem svarene de vil ha.) Men han reklamerer for de jævla bøkene sine i annenhver setning.
- Nyttårsforsetter (D’oh; les forrige innlegg).

 Men siden jeg nå virker som den sinteste lille piken i NATO, har jeg tenkt til å fortelle noe om de GODE tingene så langt i år:
- Sabrina (som er en ordentlig ålreit bøddi å ha)
- Carina (som er en god filmpartner og som bor passelig nærme nå)
- Torsten (som er den han er, og godt er det)
- Stephanie (som er litt langt unna, men ufattelig koselig å tenke på)
- Pappa (som gjør veldig mye for meg)
- Det at jeg bor i Oslo
- Free Record Shop (jeg kjøper for mange filmer, men jeg liker det)
- Vann
- Pinnekjøtt

 Jepp-jepp. Halleluja osv.

Over og ut!

Ja, da var vi i totusenogsju. Herlig. Jeg føler forandringene på vei. Jeg føler at dette bare må bli et vindunderlig år. Særlig etter at jeg har sendt alle kjedemail og SMSer videre. For gud vet at hvis jeg gjorde det, ville dette bli et fantastisk år hvor jeg vinner i lotto, finner den perfekte kjæresten, står på alle eksamner, blir invitert på de kuleste festene og absolutt ikke kommer til å drite meg ut eller dø.

Jada, så da vet dere det. Dette er bare nødt til å bli det mest fantastiske året i mitt liv. Bladi-bladi-blah.

Åja, glemte jeg fortelle at jeg ikke har nyttårsforsetter om å slutte med ironi, sarkasme og slikt tull? Nyttårsforsetter er ikke noe for meg. Jeg kan selvfølgelig ha et nyttårsforsett om at jeg ikke skal dø, eller at jeg har tenkt til å ha påskeferie… Jeg har uansett ikke helt skjønt greia med nyttårsforsetter, folk har dem, men holder dem sjeldent. Og når de bryter dem, hva er det de gjør med seg selv som straff?
Og hvorfor må man starte det nye året med å lage løfter som man antageligvis ikke holder? Man blir jo bare deppa av det. For en trist start på året. Man kan jo heller vente til det har gått noen måneder. Som for eksempel påskeforsetter. Da er man godt igang med jobb, skole, danking eller hva man måtte gjøre til daglig, man har sett litt hva man kan vente seg og dermed sette seg mål utifra det. Personlig syns jeg det høres mye lurere ut…

Anyways… Jeg er ikke her for å snakke om dette. Egentlig er det midt på natta og jeg er ikke her for å snakke om noe som helst. Jeg skal nemlig prøve å starte dette året ordentlig. Trimme mer, studere hardere, skaffe meg jobb, spise sunnere…

Ja, som om det skjer!

Godt nyttår da folkens! Om enn litt seint, så kom det nå i hvert fall…