En (innimellom varm) kynikers verden

Jeg hørte et uttrykk i dag av en kollega: “Dette lukter fisk!” Han hadde mottatt dette på mail, og lurte på hvordan jeg ville tolket dette. Min første tanke var noe sammenlignet med “Ugler i mosen (sånn sett at fisk kan lukte merkelig; “Something fishy going on” – skjønner?), eller “Dette stinker!”

Nå vet ikke jeg hva intensjonen bak dette utsagnet egentlig var, men det fikk meg til å tenke litt videre på disse uglene som befinner seg i mosen. Hva gjør de der? Hvorfor ble de plassert i mosen i første omgang? Skjer det at vi faktisk finner ugler i mosen, og hva representerer dette?

Så jeg måtte sjekke ut dette. I følge wikipedia (hah*) er dette et uttrykk som stammer fra Danmark; opprinnelig var det “ulver i mosen” (mose betyr visst myr, så; ulver i myra). Dette ble endret til ugler i mosen da ulven ble utryddet i Danmark (ha-ha, særlig. Det finnes nok en annen forklaring. (*=wikipedia er ikke gud, wikipedia er ikke 100% riktig, hvis du ikke vet det) Man kan vel for faen snakke om et dyr selv om det ikke eksisterer i landet?).

Jeg vil påpeke at jeg personlig syns ulver i myra gir litt andre assosiasjoner enn ugler i mosen. Hadde jeg sett en ulv i myra hadde jeg vel tenkt på faremomentet ved situasjonen jeg befant meg i. En ugle i mosen? Hvem faen blir redd for det? Det er bare rart/merkelig.

Og du kan jo tenke deg hvordan det var hvis en danske kom til Norge (mens de fortsatt styrte landet vårt; når vi fortsatt skrev dansk) og trålet seg gjennom vårt bratte landskap; han møtte vel mange ulver i myra (farer, hvis du enda ikke har fatta det). Så når han kom inn i innladet, eller Kristiansand for den saks skyld, og begynte å snakke om ulver i mosen, kan man jo godt forstå at dette skulle bli misoppfatta. Hør for deg en danske si ordet ulver, det kan lett bli ugler. (Work with me.)

Men kanskje er det bare jeg som tenker på slike ting …

- Fred ut. Ingen ulver i myra her.

Vi skal altså nedbemanne på jobb. 60-or-something mennesker skal forlate skuta. Dette på grunn av budsjetter, inntekter, kostnader osv. (Jeg regner med du har fått med deg at det har vært noen problemer med finansverden rundt om kring (hvis ikke må jeg bare få påpeke at du er ufattelig lite oppdatert/idiot/treg/velg et ord.)) Jeg har jo full forståelse for dette. I løpet av neste uke skal de som blir berørt av denne nedbemanningen få beskjed. Ingen sitter trygt med andre ord, siden vi ikke har peiling på hvem dette gjelder. Det er ganske nervepirrende. Men jeg blir ikke sint, hvis jeg er en av disse. Jeg har forståelse.

Nå skal jeg være litt paradoksal, jeg leste nettopp et blogginnlegg som hadde en kommentar om å ikke gidde å forandre ting, fordi de er en forandring. Og jeg er jo enig i at det er noe av det teiteste, og så ubeskrivelig typisk. (Men) Jeg skal jo ærlig innrømme at jeg ikke er spesielt keen på en forandring i min jobbsituasjon. Jeg har det ypperlig her jeg er.

Det jeg syns er litt dumt i denne situasjonen er; vår direktør sier at det ikke vil gitt noen begrunnelse på hvorfor vi blir tilbudt sluttpakke (siden dette ikke er en oppsigelse, men et tilbud om å slutte (ja, riktig!)). Jeg mener jo at det hadde vært fint å kunne få meg seg et eller annet å tygge på. Ikke at jeg er en person som higer etter kritikk, men en nedbemanning er vel en utmerket måte å bli kvitt litt daukjøtt. Selvfølgelig er det vel noen som får tilbud om sluttpakke, som ikke nødvendigvis gjør en dårlig jobb. Kanskje det skjer organisatoriske endringer som fører til at stillingen de har ikke lenger eksisterer. Det er ok. De kan få beskjed om det. Men hvis jeg blir tilbudt en sluttpakke fordi jeg rett og slett ikke har vært flink nok, vil jeg jo gjerne lære av dette. Hva har jeg gjort galt? Er jeg så helvetes inkompetent at det ikke er håp for meg i arbeidslivet. (TELL ME WHYYYYYYYYYYYY!!!!!, eller noe.)

Jeg. Har. Forståelse.

Fortjener ikke jeg, som den ivrige arbeidstakeren jeg er, å få vite hva jeg burde jobbe med? Hvor jeg kan forbedre meg? (Jeg syns jeg gjør det.)

But then again … man skal vel ikke ta sorgene på forskudd heller. Heller noen andre enn meg. (Ja, så kynisk er jeg, heller alle andre enn meg. Jeg trives i min jobb.) Men hvis min siste arbeidsuke er neste uke, så har jeg i hvert fall fått oppleve mye. Jeg skal takke for opplevelsene, ikke bære nag, selv om jeg ikke får noen begrunnelse. Dette har vært de beste årene i mitt liv (og  jeg velger jo selvfølgelig å tro at det kun kan bli bedre).

- Rock on, people. Life comes in many colours and shapes!

Jeg og Sabrina skulle trene her om dagen. Eller vi skulle på drop in-time, for å se om denne typen trening var noe for oss. Sabrina ringer meg på dagen mens jeg er på jobb. Hun sier at hun har vært i kontakt instruktøren som sier at de holder til på Grünerløkka, i Markveien. Sabrina spør om jeg vet hvor Markveien ligger. Hun fikk ikke noe gatenummer, så jeg prøver å søke på gulesider for å se om det dukket opp noe. Jeg fikk opp et gatenummer, sjekket kartet og joda; easy-peasy. Bare rett over gaten der, til venstre, nedover, så er vi utenfor.

Så vi møtes i god tid, for å være sikre på at vi finner frem. Alltid beredt osv … Vi finner overraskende fort frem til gata, lokaliserer hvilken vei vi må gå for å komme til riktig gatenummer. Tuller og tøyser (som vi alltid gjør) mens vi går. Spente på om dette blir bra. Plutselig står vi utenfor en bygning som ser mistenksomt mørk og låst ut. Sjekker gatenummeret igjen. Ser litt nærmere på sjappa … Hva faen? En frisør?

Sabrina blir lettere frustrert over meg. Det var jo dette gatenummeret jeg hadde sagt. Stemmer det … Så Sabrina trodde kanskje det var nummer 9. Vi tusler oppover gata igjen, ser oss rundt på begge sider for å se om vi ser det bortgjemte lokalet.

We found nothing.

Jeg ble litt lattermild, fordi dette var jo grunnen til at vi skulle være så tidlig ute. Sabrina syns ikke det var så gøy. (Markveien er dessuten ufattelig lang.) Så etter å ha tuslet helt opp, tuslet vi ned igjen. Vi fikk jo i hvert fall trimmet, vil tro vi gikk ute i hvert fall i en halvtime (Woooh).

Når klokka begynte å bli så mye at vi uansett var så seint ute til timen at vi ikke ville blitt varme engang før den var over; gikk vi og tok en kopp kaffe. Det var i hvert fall koselig.
Sabrina som hadde sagt til de hun bor med at hun skulle trene, ville jo ikke komme hjem og måtte innrømme at vi faktisk ikke fant fram. Så hun klaget over å måtte dusje når hun kom hjem. Noe hun egentlig ikke hadde lyst til, siden hun ikke hadde trent, blitt svett og luktet vondt. (Sabrina lukter ganske godt faktisk.)

That’s that. God fredag!

Så …

Jeg har jo måttet oppdatere/utdatere meg litt. Lese gjennom gamle innlegg. Få følelsen av hvordan bloggen var/skal være.

Nå skal det vel sies at ting forandrer seg. Jeg forandrer meg.

Jeg skal ikke dvele ved fortiden; i stedet skal jeg fortelle om forrige lørdag.

Jeg hadde vært på kino. Med Abby. Hun kjørte meg hjem og skulle bare bli med “inn” (vi gikk jo for så vidt bare rett gjennom leiligheten, ut på verandaen og tok en røyk) en tur.
Anyhoo … Vi sitter ute og tar én røyk. Så én til. Så enda én. Til slutt innser vi vel begge at vi kommer til å bli sittende der ute en stund. Vi henter tepper (etter hvert ullsokker og ullgenser, skjerf og lue også), lager te, tenner telys. Koselig. Helvetes kaldt egentlig.

Som man egentlig bare kan forvente av to jenter som holder på å fryse i hjel; vi lo en del. Abby er særdeles høylytt, og det var en nabo som var ute på verandaen sin to ganger for å se stygt på oss.

På ett tidspunkt ler hun (og jeg for den saks skyld) så mye at hun får vondt i magen. Hun sier noe om å komme seg i fødeposisjon. Jeg stopper opp et nanosekund i min latterkrampe for å se forundret på henne. What the he…? Fødeposisjon? Prøvende løfter jeg opp beina i en slik typisk stilling, og ser spørrende på henne. Jeg ser jo at hun ikke skjønner hva i helvete jeg holder på med, så jeg spør litt forsiktig “fødeposisjon?”. Hun bryter ut i den verste (ganske skrikende) latterkrampe jeg har sett på lenge. Det tok henne sikkert fem minutter før hun fikk frem at hun tenkte mer på pusteøvelsene.

Right. Pusteøvelser, ja. Det burde jeg vel egentlig skjønte. Ut i fra at hun hadde vondt i magen og vanskeligheter med å puste. Men hun har jo en kid, kanskje hun visste at det hjalp å ligge i fødepose når man hadde problemer med å puste!? Hva vet vel jeg? Men jeg kjente at jeg ble ganske pinlig berørt på mine egne vegne. Pff … pusteøvelser.
Denne posisjonen ble uansett en gjenganger gjennom kvelden. Bare løfte litt på beina, så satt latteren løst.

Gjennom hele kvelden hadde vi også hatt publikum. Komplekset jeg bor i er formet i en 90-graders vinkel, med stuevinduene ut mot fellesplenen vår. Jeg bor midt i den ene delen, mens publikumet vårt holder til i leiligheten helt på hjørnet i den andre delen. Det vil si at de kan bare titte skrått ut av vinduet sitt, s¨å ser de direkte på verandaen min.

Vi la selvsagt merke til gardinene som flyttet på seg hele kvelden, de nysgjerrige blikkene og den ikke så subtile vinkingen. Jeg har lagt merke til disse menneskene før (jeg la nemlig merke til dem, mens jeg vasket leiligheten tidligere i år. Siden jeg vasket vinduene trakk jeg fra gardinene. Jeg hørte på musikk, danset litt for meg selv. Og etter hvert oppdaget jeg forskrekket at noen stod og gjemte seg i gardinene hos disse kikkerne. Hodene var rettet mot min leilighet. Første gang avblåste jeg dette som en tilfeldighet. Men siden de med jevne mellomrom i ca 3 timer kikket mot leiligheten min, blei jeg litt mistenksom. Men nå har jeg sporet helt av.) og visste at de ikke var: 1 – spesielt kjekke. 2 – spesielt unge. 3 – gode til å kommunisere (på hverken norsk eller engelsk).

Vi beveget oss inn for å fikse litt på spillelista som hadde gått hele kvelden. Når vi kom ut igjen, stod det plutselig en middelaldrende kar der. Polsk, muligens. Han snakker så gebrokkent engelsk at det tar omtrent fem minutter før vi skjønner at ordene, som smyger seg ut av det stygge trynet hans (no offence, eller kanskje litt), er et spørsmål. Men han spør oss om hvorfor vi ikke sover, eller noe i den duren. Yo, dude, klokka er kvart over ti. Det er lørdag! Needless to say. Han tar frem to øl, han har gjemt i lommene på den shabby fleece-jakka han har på, og lverer dem til oss. De er så lite kalde at vi faktisk kan varme hendene våre på dem. Vi avslår høflig, men han setter dem fra seg allikevel. Hån blir stående pinlig lenge. Vi har jo ikke noe å si til denne, faktisk litt ufyselige, karen. Han hinter veldig subtilt om at de sitter i leiligheten og kjeder seg. (Jeg har aldri skjønt hint mindre enn da. Latet som i hvert fall.)

Men jeg kjenner på meg at dette antagelig var en mye mer interessant (or insert suitable word here) opplevelse for meg og Abby, enn for deg som eventuelt har orket å lese hit. Derfor avslutter jeg.

Peace out, strangers!

Jeg har alt.
I. Dag. Er. Jeg. Lykkelig.

Jeg satt ute i sola i dag. En god bok. En flaske kaldt vann. Røyk. Smil.

Det er alt jeg har å si.

(Jeg skal bli flinkere til å oppdatere denne bloggen, men ikke i dag.)

Som dere kanskje ser er jeg ikke spesielt god til å vedlikehoplde denne bloggen. Det gjenspeiler seg kanskje i visse andre områder av livet mitt også? Tja, ikke vet jeg.

Nå er i hvert fall sommeren her med is, bading, grilling, utepils og alt det andre som henger sammen med det. Som for eksempel bursdagen min. Yeah! 20 år. Det skal bli den feteste sommeren assa, kan kjøpe sprit sjæl og være skikkelig kul liksom… D’oh. Selvfølgelig er det jo greit å kunne kjøpe det man trenger på polet selv, men det er ikke akkurat som om det har vært vanskelig å få tak i tidligere. Dessuten har jeg en stor ball med tvil i magen som forteller meg at jeg fortsatt kommer til å føle meg som en 16-åring. (Noe jeg for så vidt har gjort de siste åra…) Å bli 20 er antageligvis ikke så jævlig kult. Du kommer inn på steder hvor det er 20-årsgrense, men da vil man antageligvis bare hige etter en høyere grense. Og det er antageligvis som de sier; Forskjellen fra et 18-årssted til et 20-årssted er jentene. Guttene er de samme. JIPPPI! Enda skal jeg ikke være kvitt de sleskete, ekle folka? Jaja… That’s life.

Nå er det sommer og sol ute. Jeg skulle vel gjerne sagt det er herlig; men jeg foretrekker jo å sitte her, mens jeg klager over at det er for varmt. Kanskje jeg skulle stikke et bein utenfor døra?

 Takk for i dag. Beklager for manglende innlegg tidligere og for at dette innlegget blei så tamt. Det er bare slik det er, jeg kan ikke være like genial hver gang. Som jeg sier når jeg spiller spill eller er med på konkurranser: “Må la andre vinne litt også.”

Jada, det er lenge sida sist gitt… Så jeg tenkte jeg skulle oppdatere litt.

Har det skjedd ting sida sist? Så klart det har. Jeg har kanskje ikke vært på sportsbar og snakket noe mer med middeladrene menn, men jeg var på Snoop og Diddy-konsert. Who would have thought, right? Men jeg blei faktisk positivt overraska. I bunn og grunn er det ikke konserten som er poenget med den hendelsen. Det var Sabrina sin kommentar på vei til spektrum: “Håper ingen ser at jeg har røde sokker.” (Oh no, what if they did?!?!) Det hadde selvfølgelig vært katastrofe, sant?

Så vil jeg gjerne bruke litt tid på å skrive om gutter. Ikke én spesiell, men gutter generelt. Jeg er selvfølgelig klar over at mange gutter ikke vil kunne plasseres i denne generaliseringen. Jeg er ikke så full av fordommer mot gutter at jeg tror de alle er like. Men dene typen gutter er de som sier de kan vente på deg for alltid, men uka etter allikevel har funnet seg ei ny dame. Jeg sier jo ikke at de faktisk SKAL vente på henne for alltid, men hva med å si ifra når de ikke gidder mer? I stedet for å bare unngå henne. Jeg kommer antageligvis aldri til å skjønne meg på gutter. Men det skal sies at jenter antageligvis ikke er mye bedre. Det er mye drama med jenter, helt klart. Men for MIN del, så prøver jeg alltid å i det minste være ærlig, fortelle folk hvordan det ligger an, sant? Men kanskje jeg nå har nådd et punkt hvor jeg skal prøve noe nytt? Noen damer som melder seg?

Nok om det …

Jentesnakk har det jo vært nok av i det siste. Og ei venninne (neida, jeg skal ikke si hvem, for hun var litt flau) snakket om en bok hun hadde lest (som, ja, jeg og Stephanie hadde gitt henne). Og uten for mye detaljer så kom vi inn på dette fordi vi snakket om is. Vi skulle nemlig kjøpe oss is (været har vært så fint i det siste vettu), og så sier hun at hun har is i frysern. Men den var visst ikke til å puttes i munnnen, no sir. Den geniale kommentaren hennes, er århundrets kommentar by the way, var som følger: “Den er til å putte i tissen”. Jeg har aldri ledd meg så skakk i hele mitt liv. Og etter en stund så gikk vi og kjøpte is. Den typen man spiser og putter i munnen.

Dette blir nok ikke en veldig lang oppdatering (beklager så meget), men jeg håper du fant den sånn passe interessant uansett…

Nå er det snart påske og påskeferie og jeg tar imot alle påskeegg med et smil, for det ser ikke ut til at jeg får noen i år. Ja, bu-hu meg.

Helt til slutt må jeg jo få sagt at jeg og Sabrina har kommet opp med en ny variant av yatzy. Den har vi døpt taper-yatzy og allerede her kan man jo få et hint om hva som er poenget. Om igjen å få minst poeng! Men for at man ikke skal kunne svindle seg til en seier ved å f.eks ikke spare på noe som helst  derfor stryke overalt, lagde vi noen regler. I første runden må du spare på 1′erne hvis du får noen og 2′erne hvis du får noen osv. I neste runde får du full pott hvis du feks ikke får et par, to par osv. Det endte jo selvfølgelig med at vi fikk høyere poengsummer enn noensinne og taper-yatzy gikk jo litt i mot seg selv. Men det var artig for oss alikevel. Sånn passe overtrøtt og med en nyutviklet måte å “kaste” terningene på. I stedet for å faktisk kaste dem, rister du dem i henda og slår hånda (med terningene i) ned i madrassen (ja, vi satt i senga) slik at terningene ligger der med de tallene som gjelder opp. Like artig hver gang vi banka terningene ned i madrassen. Jepp-jepp…

I morra skal vi nemlig kjøpe sprit og kritt og hoppe paradis. Hvor herlig blir ikke det?

Takk for i dag, over og ut!

Så var vi ute og så Liverpool mot Barcelona på BelFry’s. Koselig nok det, noen pils rikere (eller fattigere, alt ettersom…) kom vi (ja, jeg og Sabrina) i kontakt med to karer. Det var riktignok etter kampen og etter at Sabrina hadde driti seg ut når det gjaldt t-banetidene. (Når klokka er 23:20 er den ikke ti på halv ett nei, den er ti på halv tolv! Selv om hun hele kvelden sa vi måtte gå kvart over elleve. Forstå det den som kan.) Men uansett… mens jeg var ute og tok litt frisk luft med Erik, hadde Bjarte snakka til Sabrina (som forøvrig satt helt i sin egen verden og ikke fikk med seg noe som helst før han nærmest ropte henne i øret) og spurt henne om hva hun dreiv med. Så når vi kom inn igjen, og Erik måtte gå fordi, ja, han skulle vel hjem, blei vi sittende og snakke med Bjarte og Håvard (som de het, selv om de måtte påpeke at vi ikke hadde spurt dem om navnet deres før vi nesten skulle gå). De var jo egentlig to koselige karer, som spurte oss hva vi dreiv med. Og når vi kom inn på at jeg studerer nordisk (noe Sabrina syns er ufattelig kjedelig) og at jeg derfor liker å skrive. “Lise har jo blogg”, sier Sabrina, og før jeg vet ordet av det, har de fått adressen til siden. Jada, de spør jo litt om hva jeg skriver om da … Ja, hva skriver jeg egentlig om? Tanker som burde forbli usagte? Andre ting? Barnslige? Tja, denne bloggen er jo meg i et nøtteskall egentlig.

I baren sitter det en kar som sikkert oppfant dette med rørleggersprekk. En liten stund vurderte jeg å gå bort å legge en femtiøring i sprekken, men før jeg fikk summa meg hadde han reist seg opp. Litt kjipt, men jeg veit jo ikke om jeg hadde gjennomført det da. Men jeg hadde en skikkelig umorsom (neida, ikke et ord, men jeg bruker det allikevel; HAH), men morsom for meg, kommentar i mente. “Jeg visste ikke hvor jeg skulle legge driksen, før jeg så deg” Ha-ha, really funny, right? Nei.

Men etter å ha snakka med Bjarte og Håvard i en liten stund bestemte vi oss for å rekke t-banen (studenttiden gir ikke rom for taxi), og som alltid snakka jeg og Sabrina bare om crap på t-banen. Sabrina kommer opp med et dilemma til meg: “Hvis du fikk mensen, ville du latt det blø gjennom og gått med blod på buksa uten muligheter for å skjule det, eller ville du satt deg på huk og fått på plass en tampong?” Jeg kunne ikke annet enn å le og fortelle at dette måtte på bloggen. Men dere skulle bare visst hvor lenge jeg strevde for å komme på det igjen nå når jeg skriver. Jeg spurte Sabrina også men vi kom ikke på det. Istedet kom vi på andre ting vi snakka om på Peppe’s tidligere på kvelden. Som for eksempel som at Sabrina hadde sølt i hakket… Riktignok var det ikke helt slik det var, men det var et hakk i bordplata foran henne og hver gang hun så det trodde hun at hun hadde sølt der. Men så var det bare et hakk. Jeg hørte (selvfølgelig) feil, og trodde hun hadde sølt i hakket. Når gjenopptok dette i dag kom vi på en eller annen måte frem til “Sølt i hakket og klump i buksa”, ikke spør engang. Jeg veit ikke hvorfor. Og du som leser dette syns sikkert det høres ufattelig barnslig og kjipt ut, men (jeg lover) jeg og Sabrina lo oss nesten blaute i buksa.

Så for å oppsummere gårsdagen har vi lært at karer på 36 år ikke nødvendigvis prøver å komme ned i buksene våre, at t-baneturer kan være morsomme, at noen øl er bedre enn ingen øl og at siste t-banen går sånn ca ti på halv tolv … eller var det ti på halv ett, kanskje ..?

 Takk for i dag, over og ut!

Du vet hvordan du tenker at du er helt gal? Bare fordi du har tenkt noe spesielt, eller gjort noe rart mens du var alene? Kanskje er du gal … eller kanskje alle andre tenker akkurat som deg …

Jeg og to venninner hadde et lite vorspiel på lørdag, før vi skulle ut. Vi drakk, som man jo så ofte gjør på vorspiel, og, som kjent når man drikker, snakket vi om løst og fast. Etter hvert kom vi inn på det at man ofte tenker tanker man helst ikke vil snakke høyt om. Du vet når du tenker at du lurer på hvordan du ville reagert hvis du havnet i en absurd situasjon, at du har fem forskjellige unnskyldninger for å slippe unna akkurat den situasjonen. Jeg vet at jeg for eksempel, da jeg var litt yngre, hadde unnskyldninger og løsninger på alle mulige scener. Hvis jeg løy (du vet ungdommer lyver faktisk endel, særlig for sine foreldre) og noen tok meg i den løgnen, så hadde jeg kanskje tre ulike scenarioer klare for å forklare hvorfor det kunne VIRKE som om jeg hadde løyet. Selvfølgelig er det jo sjeldent at man faktisk må bruke disse unnskyldningene.

Videre kom vi inn på dette med hvordan ting hadde vært om man virkelig kunne være seg selv. Særlig for oss jenter. Gutter tror jo at jenter ikke slipper ut gass som lukter vondt og at vi driter blomster. Beklager å møtte ødelegge den illusjonen, gutter, men det er nok ikke slik det ligger an. Stephanie (hun som ler av alt jeg sier og gjør, vet dere) snakket i vei om den gangen en gutt trodde hun hadde slippet en liten braker, og når hun sa det ikke var henne hadde han syntes at det var dumt. Fordi han hadde syntes det var kult hvis ei jente hadde driti (sånn nesten bokstavelig talt) og ikke brydd seg. Det ødelegger igjen vår illusjon om gutters illusjon om oss. (Kronglete, hva?) Så, hvis vi tror at gutter ikke liker at jenter er seg selv til den graden, og det allikevel er gutter som syns at slikt er helt greit, lever vi jo i et stort dilemma. hvordan veit vi hvem vi kan være oss selv med, helt og fullt ut, og hvem kan vi ikke være oss selv med så mye? Det finnes jenter som ikke engang tør spise foran gutten de liker (for gud, hva om vi søler på genseren? Det hadde jo vært krise).

Men jeg har sporet litt av, det å prompe foran folk er ikke akkurat det mest absurde man kan gjøre. Hva med det å gjøre ting man blir flau over når man er helt alene? Og; jeg snakker ikke om prektige piker som blir flaue over sin første masturbasjon eller når man ser noe på tv som man relaterer så mye til at man blir smårød i kinnene. Det kan være noe så enkelt som at man står foran speilet og pusser tennene, fikser håret, sminker seg og plutselig legger merke til at man fører en dialog med seg selv. Eller hvis man ler av sine egne vitser. Det hadde vært ganske flaut HVIS det hadde vært noen der. Hvis vi da går tilbake til Stephanie (ja, hun som ler av alt jeg sier, vet dere): Hun stod for eksempel og klina med en kar, og når han blei litt fysisk intim med henne slik at han kunne gjette seg til hennes BH-størrelse, tenkte hun for seg selv: “Oi, nå kjenner han hvor små puppene mine egentlig er”. Dette fører til at hun ler for seg selv, i sitt eget hode.

Skrullete tenker du kanskje nå, men jeg er ikke så enig. Slikt gjør jeg jo hele tida. Nå skal det ikke være en hemmelighet at humor (eller i hvert fall det JEg ser på som humor) er mitt skall. Jeg spøker om meg selv, med meg selv, om ting, om situasjoner omtrent hele tida. OG særlig når jeg er usikker på meg selv, eller situasjonen jeg befinner meg i. Og kanskje er det ikke så merkelig at folk gjør ting som er skrullete, smågale eller sære. Liker vi ikke alle å få oppmerksomhet? Å få vite at folk legger merke til oss? Jeg for min del syns i hvert fall det var veldig ålreit når venninnene mine kalte meg sær. Når de fortalte meg at de syns jeg var annerledes og kanskje litt skrullete. At de følte de var normale, at de kanskje ikke hadde slike sære personlige egenskaper. Det fikk meg til å føle meg spesiell og annerledes. Innimellom føles det godt.

Og før jeg avslutter for i kveld har jeg bare én ting å si til Stephanie og Sabrina: Kanskje dere føler at dere er normale, men jeg er uenig. Dere må være faens sære for å holde ut med meg til en hver tid. Men tusen takk for at dere gjør det (uten å bli for sentimental).

Over and out for now!

Det å sitte på t-banen rett ovenfor en kar med piercinger i leppa, mellom øynene, med svart langt hår og svarte klær; det er ikke bare-bare. Man ser det med en gang at folk gir oss “det” blikket. Du vet … “Han og hun sitter rett ovenfor hverandre (de ser kanskje ikke på hverandre, de snakker ikke sammen, de sitter begge og hører på musikk og er egentlig ikke så interessert i hverandre, men …) de kjenner hverandre. Helt klart. Bare se på dem!” Ja, da. Det er jo selvsagt. No irony, I promise. Om det bare hadde vært én person som gav oss “blikket”, hadde det vært en annen sak, men når alle i hele vogna ser på dere (bortsett fra de som så at vi kom på på forskjellige stasjoner selvsagt) og ytrer det samme blikket …

Selvfølgelig bryr det meg ikke så mye, men det får en til å tenke. Tenke på hvor lite som skal til før du er dømt nedenom og hjem. Ja, for vi er alle satanister, goth, hekser eller trollmenn. No doubt about it.

Det er jo noen fordeler også med hele denne tåpelige greia da. Det er ingen som tør å sette seg ved siden av oss. Vi er jo så skumle, ukjente, hvem vet hva vi kan finne på. Plutselig setter vi fyr på oss selv og hopper opp (gale som vi er) for å løpe fra person til person, fordi kanskje vi kan sette fyr på dem også. Og før de vet ordet av det har vi plukket opp teletubbie-bamser for å rive av dem hodet og spise fyllet. Deretter henter vi frem et lite glass med blod (vi har alltid blod på oss) til å skylle ned resten av teletubbien.